En stillingsbeskrivelse til Gud

«Nå skal du høre, Gud, hvordan du bør være for at jeg vil tro på deg. Jeg har nemlig laget en liten stillingsbeskrivelse, sånn at du vet hvordan du burde være. Og hvis du ikke vil rette deg etter dette, er det godt mulig jobben går til en annen.

For det første må du være god. Dette er jo helt basic, så la oss si at du må være skikkelig god. Du skal aldri la meg oppleve motstand eller nedturer i livet, sånt er jo kjipt. Og du har å stille opp hvis jeg skulle havne i trøbbel, eller skulle trenge noe annet.

Du skal få lov til å være litt mystisk, sånn at det blir litt spennende fra dag til dag. Jeg vil jo ikke ha en kjedelig Gud.

Men du skal ikke blande deg opp i mine saker når jeg ikke vil det, og du har å støtte meg i alle avgjørelser jeg tar. Har jeg lyst har jeg lov, og det er ikke oppe til diskusjon! Og du må aldri glemme at det er jeg som setter betingelsene her. Brudd på betingelsene kan føre til at du blir erstattet.»

Fristende å «justere» litt på Gud

Selv om dette nok var litt overdrevet, tror jeg likevel vi av og til kan tenke litt i denne retningen. Vi kan bli å bli fristet til å «justere» litt på Gud i den ene eller andre retningen, enten vi vil ta vekk noe vi ikke liker eller forstår, eller legge til noen egenskaper vi kunne tenkt oss.

Det kan virke som om vi ser for oss Gud litt som en middagsbuffet, der det er opp til oss å plukke sammen de rettene vi liker best, slik at «pakka» blir skreddersydd sånn som jeg vil ha det.

Men selv om vi kanskje kan tenke sånn, er ikke Gud som en middagsbuffet, som vi kan endre på etter hvert som smaken vår forandrer seg.

Han er heller ikke som et politisk parti for den saks skyld. Politiske partier har alle forskjellige valgprogrammer, og liker du ikke programmet til det ene partiet kan du stemme på et annet i stedet. Og liker du ingen av dem, kan du lage ditt eget parti.

Men sånn er det faktisk ikke med Gud. Jeg er ikke i posisjon til å forandre på den levende Gud. Og godt er nok det.

Gud som den heldige parten?

Av en eller annen grunn har jeg iblant tatt meg selv i å tenke på Gud som den heldige parten i forholdet vårt, at det er han som er heldig siden jeg har valgt ham, og at han dermed burde innrette seg etter hvordan jeg synes han burde være.

Sagt med andre ord: Jeg prøver å skape en gud i mitt bilde. Når jeg tenker slik, bryter jeg ikke bare med sunn fornuft og hvordan virkeligheten er, men også med det første bud, som sier at «Du skal ikke ha andre guder enn meg».

For Gud trenger ikke at jeg retter på ham. Resultatet av dette ville verken blitt sant eller godt.

Og det er ikke Gud som er den heldige parten, det er jeg som er heldig, siden han har valgt meg frelst meg og gitt meg evig liv.

Gud verken kan eller trenger å forandres. Han er mer god, kjærlig og rettferdig enn det vi kan klare å fatte – selv om det kan være sider ved Gud vi ikke fullt ut forstår nå.

Skulle vi forandret Gud, slik at han ble annerledes, ville det betydd at noe som var fullkomment godt ble mindre godt.