En merkelig verden

At verden er full av merkelige og uventede sammenhenger er noe vi alle har hørt, og kanskje også sett selv på nært hold, mange ganger. For verden er virkelig full av både imponerende, og også litt morsomme, sammenhenger.

For å gå rett til et konkret eksempel kan vi ta en tur til flodhestenes verden. Flodhesten kan kanskje virke som et litt komisk dyr. Men til neste gang du treffer en flodhest kan det muligens være lurt å vite at dette er et av de dyrene som hvert år tar livet av flest mennesker. Du bør altså ikke irritere en flodhest. Og med dette i bakhodet er det én ting som har forundret meg litt.

«Så hvorfor svelger ikke bare flodhesten de irriterende fuglene?»

For på enkelte bilder og filmer av flodhester kan vi se at de er omgitt av noen innpåslitne fugler som setter seg oppå den, og hakker flodhesten i ryggen. Og de holder seg ikke bare på ryggen dens, noen ab dem setter seg også inni munnen dens, og hakker løs der også. Så hvorfor svelger ikke bare flodhesten de irriterende fuglene?

Og det har faktisk en grunn. For flodhesten og disse fuglene lever i det naturfaglærerne kaller en symbiose, en slags ”vinn-vinn”-situasjon, der begge parter tjener på det som skjer.

For disse fuglene hakker ikke på flodhesten for å plage dem, men de spiser parasitter som lever på flodhesten, og gjør den dermed en tjeneste. Fuglene får på sin side mat gjennom dette, og i tillegg gir det en viss trygghet i forhold til eventuelle rovdyr som vil spise en hvis man sitter på ryggen (eller i munnen) til en stor flodhest.

«Guds storhet blir tydeligere for hver ny detalj»

Og rare sammenhenger som dette finnes overalt i skaperverket. Tilsynelatende ulogiske ting kan plutselig ha en mening vi ikke har sett før.

Jo mer vi oppdager nye ting og sammenhenger i naturen, og dermed ser hvor fininnstilt verden er, jo mindre vil noen si vi trenger en Gud for å forklare det hele.

Jeg mener det er mer logisk å tenke helt motsatt: Jo flere slike sammenhenger vi ser i naturen, jo flere detaljer jeg merker meg, jo større tenker jeg at den som har skapt det må være. Gud blir altså ikke mindre, men hans storhet blir tvert imot tydeligere for hver ny slik detalj jeg merker meg.

For hver enkelt detalj som vi finner i skaperverket peker på noe som er større enn seg selv, nemlig en skaper som står bak alt, og som har plassert oss midt i det hele!