Unikt. Radikalt. Ekstraordinært. Spennende. Ukomfortabelt.

For mange er disse ordene beskrivende for hvordan et kristenliv helst skal se ut. Kristendommen handler om en unik, personlig relasjon med Jesus som kaller deg til et radikalt og spennende liv som hans disippel.

Selv om dette kanskje høres bra ut, mener jeg at en slik forståelse av kristenlivet kan bli usunn. La meg prøve å forklare hvorfor.

Hva er problemet?

Vi hører stadig om kristne som blir utmattet og utbrent. Jeg tror en av årsakene til dette er at det radikale kristenlivet er særdeles vanskelig å omsette i praksis.

De fleste av oss får ikke til å leve et radikalt kristenliv. Vi kjenner på behovet for å ta en dag på sofaen, eller for å tenke på noe annet enn å frelse verdens sjeler. Ja, vi synes det er ukomfortabelt å vitne om Jesus til andre mennesker.

Og så får vi dårlig samvittighet. For at vi ikke gjør mer, og for at vi helst vil gjøre andre ting. For å unngå denne dårlige samvittigheten fortsetter vi å kjøre på, helt til vi møter veggen.

Selvrealisering og produktivitet

Dette radikale disippellivet som vi ser for oss kan være like mye et produkt av tiden vi lever i, som en bibelsk idé. I dagens kultur er det viktig å realisere vårt eget, fulle potensial. Vi må for all del ikke kaste bort tiden vår, men være produktive!

Vi kan tro at dette ikke preger kristenlivet vårt, men det stemmer ikke. Også det å være en disippel kan bli et selvrealiseringsprosjekt, som dreier seg vel så mye om hva jeg skal gjøre som en unik og radikal disippel, som hva Gud faktisk har kalt meg til.

Jesus kommer til kort

Som kristne ser vi gjerne på Jesu liv som et forbilde på hvordan vi selv bør leve. Men Jesus tilbrakte mye tid alene i bønn eller sammen med 12 personer. I stedet for å helbrede flest mulig mennesker i løpet av hans liv her på jorden, tok han seg tid til enkeltmennesket. Det står til og med at Jesus hvilte!

Dersom kristenlivet skal måles i produktivitet og selvrealisering, vil til og med verdens frelser komme til kort. Det tyder på at vi tar i bruk helt feil måleenhet.

Misforstå meg rett: Det å følge Jesus koster selvfølgelig tid, krefter, ja, for noen koster det dem til og med livet. Vi er mange som trenger å bli utfordret på å ikke søke komfortens bekvemmeligheter.

Men vi er også mange som behøver å senke skuldrene, og som trenger å få høre at det ikke er et nederlag å leve vanlige liv og bli slitne. Det som derimot er et stort nederlag er å glemme at Gud er med oss (Matt 1,23), at Jesus tilbyr hvile til alle som strever og bærer tungt (Matt 11,28), og at Jesu kraft fullendes i vår svakhet og skrøpelighet (2 Kor 9,12).