UP Tilbake
Det er hjertet bak tilbedelsen som teller, ikke hvordan det ser ut

Det er hjertet bak tilbedelsen som teller, ikke hvordan det ser ut

Arild Strøm svarer på spørsmål om lovsangens plass i tilbedelsen.

Tema

Tema på iTro i desember er «Tilbedelse».

Har du noen gang lurt på hvorfor i all verden vi synger så mye i kirka?

Noen løfter hendene mens de synger til Gud, andre sitter stille med lukkede øyne. Noen hopper og danser, mens andre kneler. Hvorfor ser det så forskjellig ut når kristne tilber Gud?

Jeg spør Arild Strøm (25), som er sang- og musikkarbeider i Misjonssalen Oslo, om å forklare dette med lovsang.

Tilbedelse i fellesskap

– Hvorfor synger vi når vi tilber Gud, egentlig?

– Først må jeg bare si at det ikke er noe erlik-tegn mellom tilbedelse og sang. Lovsang er en form for tilbedelse, men det er bare en av måtene man kan tilbe på.

I menigheten synger vi sammen i fellesskap. Gjennom tekstene i lovsangen lærer vi om Gud og det han har gjort for oss. Samtidig gir lovsangen oss en arena for å kommunisere med Gud på og takke ham på en konkret måte.

I tillegg er lovsangen fellesskapsbyggende. Men tilbedelse gjøres ikke kun gjennom lovsang, det kan for eksempel være en bønn eller gjennom å leve til Guds ære.

Fire tusen lovsangere i tempelet

– Sier Bibelen noe om lovsang som tilbedelse?

– Bibelen er full av eksempler på tilbedelse. Da israelittene ble fri fra fangenskapet i Egypt og Moses fører dem gjennom Sivsjøen, så er reaksjonen deres å tilbe og lovsynge Gud. Det er et helt kapittel viet til dette i 2 Mos 15.

I Krønikebøkene står det om hvilken plass lovsangerne fikk i tempelet som Salomo reiste. Det var fire tusen mennesker som hadde lovsang som sin primære oppgave.

Dette er bare to av flere eksempler som viser litt av hvilken rolle lovsang har hatt i Bibelen.

Hjertet bak tilbedelsen

– Har det noe å si om vi sitter stille, løfter hendene eller danser under lovsangen?

– Dette er et spørsmål som tar stor plass i samtaler jeg har om lovsang. Istedenfor å ha fullt og helt fokus på han vi lovpriser, flytter vi fokus over på oss selv og hvordan vi burde oppføre oss i lovsang.

Vi mennesker har en tendens til å være opptatt av det vi ser, noe som er forståelig, men jeg vil utfordre oss på å fokusere mindre på hva de rundt oss gjør og mer på å takke og lovsynge. Det betyr at jeg synes det både bør være rom for de som finner det naturlig å danse og de som ville sitte og tilbe i stillhet.

Det må være rom for at vi er ulike, tilbedelsen er god uansett hvordan man beveger seg. Det handler om hjertet bak tilbedelsen, vi må ha fokus på å rette blikket vårt på Han.

Kan ikke rangere åndelighet

– Er det et uttrykk som er mer «åndelig» enn noe annet?

– Jesus sier: «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» (Matt 18,20)

Der flere folk er samlet for å tilbe Jesus, vil Den hellige ånd være til stede. Da kan man ikke rangere åndelighet – Den hellige ånd er til stede uansett. Han er ikke 20 prosent til stede ett sted og 70 prosent et annet sted.

Lovsang er for alle

– Hva med de som ikke liker å synge? Må de ta del i lovsangen?

– Når fokuset er å tilbe Gud, så ser jeg ingen grunn til å ikke synge. Om du er veldig redd for å synge, så vil jeg utfordre deg på at lovsang ikke er en farlig greie. Men om du synes det er veldig vanskelig, så kan du be teksten inni deg.

Husk at tilbedelse ikke først og fremst handler om å synge, men at lovsangen er måte å tilbe på som er konkret og som vi kan forholde oss til.

Når det er sagt, så tror jeg at populærkulturen har ødelagt sangen litt for oss. Vi tenker at sang er forbeholdt de som er flinke. Før i tiden sang alle, under fest og under arbeid, for å feire og motivere. Det må vi vinne tilbake. Sangen styrker oss som fellesskap, og det skal ikke være en prestasjonsgreie.

Hæge A. Aasmundtveit

Siste fra hver kategori