Rød løper, rampelys, limousin og paparazzier rundt neste hjørne – det er realiteten for de største stjernene i Hollywood.

Det må være et levende mareritt, tenker noen, mens andre gjerne skulle vært i deres sko.

Mange barn vil bli artister eller fotballspillere når de blir store. Det er noe i oss mennesker som søker anerkjennelse. Vi vil bli sett og elsket.

Det finnes et tomrom i oss som vi lengter etter å fylle. Spørsmålet blir: hva prøver vi å fylle det med?

Jarle Mong skriver i boka Mer mann:

«Om jeg bare når toppen av fjellet, da vil jeg bli lykkelig. Problemet er bare at om vi når toppen, er tomrommet der fremdeles. Men så ser vi en ny fjelltopp i det fjerne. Tomheten er enda mer påfallende når man har klatret opp det siste fjellet og oppdaget at tomrommet og vakuumet fortsatt gjør seg gjeldende.» (s. 14)

Om noen skulle ha klart å tilfredsstille lengselen, så burde det jo vært de store kjendisene. Alle kan navnene deres, og uansett hvor de reiser, blir de gjenkjent og hyllet. Dessuten har de penger til å kjøpe hva enn de vil!

Når han var på sitt største, var han på sitt minste.

Og likevel er ikke tomrommet fylt, viser det seg.

I boka skriver Mong om popartisten Robbie Williams. Han hadde virkelig oppnådd alt her i livet. Likevel var ikke alt bra. Tvert imot.

Han ble usikker på om folk virkelig var interessert i ham – ikke bare pengene hans.

Han ble livredd for å ikke prestere godt nok under konsertene, og begynte å ruse seg.

Han møtte veggen.

Dette handlet ikke om at karrieren gikk dårligere – den hadde aldri gått bedre. Når han var på sitt største, var han på sitt minste.

Jeg tror Jesus er den eneste som dypest sett kan tilfredsstille våre lengsler.

Etter å ha havnet på avvenningsklinikk innså han at lykken ikke fantes i berømmelse eller rikdom.

Erfaringen Williams gjorde seg ligner det Forkynneren skrev om 2500 år tidligere:

Så vendte jeg blikket mot alt mine hender hadde gjort, alt jeg hadde samlet ved mitt arbeid. Og se, alt var like forgjeves som å gjete vinden. Det er ingenting å vinne under solen. (Forkynneren 2,11)

Uansett hvilke mål vi setter oss her på jorda, om vi så klarer å nå alle sammen, vil ikke hjertet slå seg til ro. Mye vil ha mer, sier ordtaket.

Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. (Romerne 8,37)

Jeg tror Jesus er den eneste som dypest sett kan tilfredsstille våre lengsler. Han er mer. Han elsker oss ikke på grunn av hva vi har oppnådd, men kun av nåde. Hos ham finner vi mening for tilværelsen.

Det betyr ikke at alt vil bli lett og meningsfylt hver eneste dag. Men det gjør at man ser alle utfordringer i et nytt perspektiv.