Åpen hjerteport, leilighetsdør og lommebok
- Eller er det typisk norsk å ikke være gjestfri eller generøs?
Når gjorde du sist noe du synes var skikkelig skummelt? Jeg husker én dag jeg synes var skummel. Døra til leiligheten min føltes ekstra tung å lukke. Og nærmest som en fremmed snek jeg meg nedover de fire etasjene til jeg stod med nesa tett ved utgangsdøra.
Navnene som fikk ansikter
Siri Diskret Novak Jenssen stod med et enkelt hvitt ark og en teiprull i hendene. Jeg ba en stille bønn om at ingen måtte komme akkurat da for det ville bli så flaut. I det kysten var klar smatt jeg opp det hvite arket og klistret det opp på inngangsdøra og styrtet ut. Sånn! Det var gjort.
Hele oppgangen var herved invitert på vafler og kaffeslabberas.
Invitasjonen var definitiv og hjertebanken vedvarende.
For hvordan ville alle disse fremmede egentlig ta i mot en slik invitasjon? Ville noen komme?
Gjestene var invitert til klokka 19. Men klokka 1900 var det ingen gjester. Ikke én knøttliten gjest engang. Klokken 1930. Heller ingen gjester. Da hjelper det ikke på selvfølelsen at forkleet var fint, og at det lukter deilige vafler.
Men så ringer det på døra og den ene naboen etter den andre tar av seg skoene og forsyner seg av vaffelbunken. Navnene på postkassene får ansikter.
Typisk norsk å ikke være gjestfri?
Det er ”unorsk”, sier vi. Hva legger vi i det? At det er typisk norsk å ikke være gjestfri eller generøs?
Nei, det vil jeg aldri hevde. Og det er langt fra sant. Men på hvilke måter er vi rause og gjestfrie?
Paulus skriver i romerbrevet kap 15, 1-3:
”Vi som er sterke, må bære de svakes svakheter og ikke tenke på oss selv. Hver enkelt av oss skal tenke på det som er godt for vår neste, det som bygger opp. For Kristus tenkte ikke på seg selv”.
Åpne dører og lommebøker
Som nordmenn i Norge har vi gode forutsetninger for å dele raust. Allikevel kan det koste å bryte med tradisjonelle normer om å ikke være påtrengende og like inviterende som en ivrig selger.
Jesus sier; det er enkelt å elske de som elsker oss, men som kristne lærer Jesus oss å gå enda lengre. Frelsen viser at vi ikke må ha alt på stell for å kunne ta i mot nåde, glede og fred fra Gud selv.
Det gjør at hjerteport, leilighetsdør eller lommebok også kan åpnes uten å være fullkommen, eller full for den saks skyld.
Tomas Sjödin siterer et amerikansk tidsskrift i boken sin ”Mens du hviler”. Og jeg vender stadig tilbake til denne statistikken. Tidsskriftet ba leserne sine sende inn den setningen de syntes var aller mest trøstende å høre, og som de mest ønsket eller trengte å høre.
Flere tusen svar kom inn, og øverst på listen var disse:
1. Jeg elsker deg.
2. Jeg tilgir deg.
3. Maten er klar!
Tre gullkantede setninger, men hadde det ikke vært fint å utvide listen med punkt 4?