Det var en herlig sommerdag, og solen skinte på sjøen utenfor den gamle kirken. Noen venner stod der fremme og skulle gifte seg. Men jeg satt der under vielsen og kokte av frustrasjon.

Hvorfor fikk de stå der og love hverandre å elske hverandre i nød og lyst til døden skiller dem? Jeg ble både sjalu på dem, og sint på Gud.

Jeg hadde kjent meg tiltrukket av gutter så lenge jeg kunne huske.

To uforenelige veier

Jeg husker hvordan jeg som ung satt på en gudstjeneste i en fundamentalistisk menighet i USA hvor pastoren raljerte mot homser og hvordan de ga seg hen til perverse og abnorme handlinger.

Selv ble jeg bare nysgjerrig. Hva var det egentlig som foregikk? Jeg ville vite.

Jeg kunne ikke se noen mulighet for å forene disse to aspektene ved livet mitt.

Da jeg var i 20-årsalderen kjente jeg meg som en linedanser. Jeg forsøkte å balansere, men var redd for at jeg når som helst skulle falle ned. Men på hvilken side?

Skulle jeg forbli en kristen og fornekte eller fortrenge min seksualitet og mine følelser, eller skulle jeg følge mine følelser og forlate min kristne tro?

Jeg kunne ikke se noen mulighet for å forene disse to aspektene ved livet mitt.

Undersøkte masse

Jeg leste alt jeg kunne komme over om homofili, skrevet både av ikke-kristne og kristne, de som bekrefter sin homoseksualitet og de som ikke gjør det.

Uansett hvordan jeg forsøkte å vri og vende på bibelteksten, kunne jeg ikke få den til å godkjenne samkjønnet seksuelt samliv.

Jeg lengtet etter å leve etter Guds plan, men visste ikke hvordan det kunne være mulig. Jeg gikk fram til forbønn på kristne konferanser og gudstjenester, men ingenting syntes å skje.

«Pray away the gay» funker nok ikke – ikke i mitt tilfelle og heller ikke for noen jeg kjenner.

Gud, gjør meg normal.

Min eneste bønn i mange år var: Gud, gjør meg normal. Når Gud ikke svarte, forsøkte jeg å rettferdiggjøre det jeg drev med. Om Gud ikke tenkte å helbrede meg, fikk han skylde på seg selv om jeg tittet på porno. Det var tross alt «bedre» enn å gå ut og få fatt i en tilfeldig partner et eller annet sted.

Møtte Kay

En sommer var jeg på en kristen konferanse i Nederland. Der traff jeg Kay, en ung amerikansk kvinne som var lærer på en engelskspråklig friskole i Wien.

Jeg likte Kay, og vi begynte å skrive brev til hverandre. Hun var spontan, fri og selvsikker. Hun var smart og morsom. Og hun syntes ikke synd på seg selv til tross for at hun hadde passert tretti år og enda ikke var gift.

Ettersom vi bodde i ulike land, rakk vi bare å treffes et par ganger i året.

Fortalte sannheten

En vakker høstdag tok vi en lang spasertur. Vi vandret med hunden min, som (bevisst eller ubevisst) bandt oss sammen med båndet når han sprang flere ganger rundt oss – akkurat som i filmen 101 Dalmatinere.

På vei hjem til meg etterpå sa Kay: «Si noe om deg selv som jeg ikke allerede vet». Jeg visste at jeg måtte fortelle det til henne; jeg måtte være fullstendig ærlig.

Men usikkerheten min gjorde meg veldig redd. Tenkt om hun syntes jeg er ekkel eller om hun syntes at jeg bare burde treffe en trivelig kristen fyr?

Jeg sa det som det var og begynte å hulke av gråt. Hun visste ikke riktig hva hun skulle si, men holdt bare rundt meg til jeg hadde hentet meg inn igjen.

Gikk veien sammen

Neste dag snakket vi mer om dette. Jeg erkjente at jeg ikke visste hva dette betydde for oss. Jeg ville ikke bygge opp ubegrunnede forhåpninger hos henne.

Jeg visste ikke om jeg kunne kjenne meg fysisk tiltrukket av henne, men jeg spurte om hun var villig til å vandre denne veien sammen med meg og se hvor den kunne lede. Det ville hun.

Wow! Dette er jo et bønnesvar!

Vi trivdes veldig godt med å henge sammen, lo mye og oppdaget at vi tenkte likt om mange viktige spørsmål. Jeg ble mer og mer forelsket i henne, men ble fortsatt ikke fysisk tiltrukket av henne.

En kveld stod vi på trappen utenfor hennes rekkehus. Kay og jeg ga hverandre en klem, og plutselig kjente jeg en ereksjon. Jeg ble flau og dro meg unna. Men når jeg senere lå i sengen tenkte jeg: Wow! Dette er jo et bønnesvar!

7 år senere

Syv år etter bryllupet i Värmland var det min tur å stå der framme en solfylt junidag sammen med Kay. Denne gangen var jeg ikke sint eller skuffet over Gud, men fylt med en enorm glede og takknemlighet.

I dag har Kay og jeg vært gift i nesten tjuefem år. Vi har en dyp kjærlighet og et meningsfylt og tilfredsstillende samliv. Jeg blir ikke tiltrukket av andre kvinner, men jeg tiltrekkes av henne. Og det holder.

Men hvem lever et liv som ikke på noe nivå innebærer en kamp?

Fristelsen forsvinner ikke bare fordi jeg har giftet meg. Men fristelsen forsvinner heller ikke for andre mennesker når de gifter seg.

For meg synes mine følelser for menn å være en kamp som vil pågå så lenge jeg lever. Men hvem lever et liv som ikke på noe nivå innebærer en kamp?