Illusjon av fred

Når jeg i skrivende stund sitter på balkongen utenfor leiligheten min i Beirut og filosoferer rundt det å bo i en sikkerhetsmessig gråsone, begynner noen (passende nok) å skyte med et maskingevær.

Da jeg bodde i en liten, men usedvanlig skyte-glad by i Jordan, pleide vi finne kuler på balkongen om morgenen. Ettersom det i dette tilfellet høres svært nærme ut, og føles som skyting av typen «vi ønsker å vise sympati ved å fyre av maskingevær-runder opp i luften», tror jeg det er best å fortsette innenfor husets fire vegger. Det som går opp må jo falle ned, tross alt.

Landet har vært uten president i ca. fem måneder

På grunn av konflikten i Syria ligger Libanon og vipper mellom krig og fred. Kamper utkjempes stadig i nord, mellom den libanesiske hæren, Nusra-fronten og ISIL. Folk frykter at landet allerede er infiltrert av ISIL, eller «Daesh» som gruppen blir kalt her, og frykten er antagelig berettiget.

Politikere går daglig ut og kaller på nasjonens samhold, men på grunn av sin inngrodde konfesjonalisme er landet mer enn gjennomsnittet mottakelig for splittelse. Dette er splittelse av den voldelige typen vel og merke, den typen som kom tydelig frem under borgerkrigen som raste i femten år. Samtidig kan en knapt snakke om noen regjering lenger. Landet har vært uten president i ca. fem måneder og flere politiske funksjoner er lammet på grunn av sikkerhetssituasjonen.

Selvsagt finnes det visse tidspunkt hvor det har gått opp for meg at ‘nå er det krig’

Før jeg kom til Midtøsten fremstod krig og fred i svart og hvit. Jeg tenkte at om jeg befant meg i en krigssone, så ville jeg saktens være fullt klar over det. Etter snart tre år med opphold i forskjellige land i regionen, fremstår bildet mye mer nyansert. Kategoriene flyter over i hverandre, og det kommet til et punkt hvor det er vanskelig å kategorisere.

Selvsagt finnes det visse tidspunkt hvor det har gått opp for meg at «nå er det krig», men de fleste landene jeg har vært i, Israel, Jordan, Irak og Libanon, var egentlig ikke fredelige i utgangspunktet. Landene fremstår som rolige i hverdagen, men jeg har en teori om at dette er intet mindre enn en kollektiv fredsillusjon manet frem for å bevare befolkningens mentale helse.

Det er rart å tenke på at mange av de vi møtte er fordrevet, eller verre

Da jeg var i Irak i mai, fremstod landet relativt fredelig. Jeg og min venn Nick var i det kurdiske området i anledning noen intervjuer til en oppgave, og i samtaler fremsto folk som relativt fornøyde med landets retning.

Vi kjørte forbi Mosul og opp til en by kalt Duhok, hvor vi gjennom en overaskende velplassert kontakt fikk møte Yezidi-paven, Baba Sheikh. Han  inviterte oss med på yazidienes største høytid – lysfesten – hvor tusenvis av yazidier fra hele Irak var samlet. Noen uker senere tok ISIL over Mosul, samt store deler av Nord-Irak, og drev flere tusen irakere på flukt. Det er rart å tenke på at mange av de vi møtte er fordrevet, eller verre. Her ble fredsillusjonen knust på en særs voldelig måte.

ISILs pressetalsmann gir ordre om å ta livet av sivilbefolkningen fra koalisjonens medlemsland

Tilbake i Beirut. Jeg tar taxi hver morgen, og taxier her blir delt av flere personer. Så sant jeg ikke er for trøtt, synes jeg det er ganske interessant å høre på samtalen mellom passasjerene. Her en dag var vi tre personer i bilen, to libanesere og meg. Den eldre og tannløse sjåføren kommenterte i en resignert tone, «dette er ikke noe land lenger. Libanon har forlatt oss, må Gud ha nåde over henne.» Merkelig… Den ene dagen var Libanon her, den andre dagen forsvant det, og likevel går hverdagen sin vante gang.

Det er noe litt absurd med å være i et land hvis innbyggere ikke lenger tror eksisterer. Denne noe surrealistiske følelsen vokser enda mer når den USA-ledede koalisjonen angriper ISIL i Syria og Irak, og ISILs pressetalsmann gir ordre om å ta livet av dem gruppen kan få tak i av sivilbefolkningen fra koalisjonens medlemsland. Dette gjaldt verden over vel og merke, men Libanon føles litt utsatt. De peker spesielt ut franskmenn, og jeg – i min noe makabre sinnstilstand – går rundt og er taknemmlig for at jeg ikke er fransk.

Selv om alt annet skulle «gå rett vest», så har Jesus lovet at han alltid er med meg

Under disse forholdene er det lett å lage sin personlige fredsillusjon, bevisst eller ubevisst. Et par timer på en kafé, en kveld på kino og voilá: fred og fordragelighet. Fritidssysler og litt påtvunget naivitet synes nødvendig for at samfunnet skal fungere.

Dessverre (?) har Libanon og Irak skjøvet min velpleide illusjon lenger frem i bevisstheten, noe som har tvunget meg til å ta stilling til flere ting. Utrygghet er en av dem, følelsen av noe kan skje med  landet, med meg eller med noen jeg kjenner. Likevel, usannsynlig er det, og jeg har tenkt å fortsette å late som ingenting til det motsatte er bevist.

Slik er det nå en gang å være frivillig borger i denne regionen i disse noe ustabile dager. Oppi alt er jeg takknemlig for at jeg har noen som har lovet å være ved min side selv om min kjære illusjon skulle bli virkelig brutt. Selv om alt annet skulle «gå rett vest» (oversatt: om alt skulle gå virkelig dårlig), som vi ironisk nok sier på Vestlandet, så har Jesus lovet at han alltid er med meg. Dette gir meg en veldig trygghet, og er en stor del av grunnen til at jeg kan ta hverdagen med knusende ro, på tross av alt.