UP Tilbake
Et lite redskap for Gud

Et lite redskap for Gud

Silje er ettåring for NLM i Elfenbenskysten i år. Her er hennes første inntrykk.

Misjon

«Misjon» er spalten hvor du kan lese om misjonsprosjekter, misjonærer og misjonsland som har tilknytning til Norsk Luthersk Misjonssamband.

Vest Afrika er kanskje ikke den verdensdelen de fleste av oss har lyst til å reise til nå for tida. Oppstyret rundt den farlige sykdommen Ebola er blitt heftig omtalt i de fleste medier rundt om i verden. Jeg for min egen del var ganske skeptisk når valget kom på banen. Jeg måtte spørre meg selv: ”Er det trygt nok og forsvarlig å reise til Elfenbenskysten for å være ettåring?” Svaret var ganske enkelt. Jeg følte Gud kalte meg til Elfenbenskysten!

«Varmen og luftfuktigheten var så overveldende at jeg nesten fikk problemer med å puste.»

Jeg er ei 20 år gammel jente som kommer fra Fredrikstad. For litt over en måned siden valgte jeg å reise ned hit for å være ettåring. Nå har jeg vært her nede i snart 2 uker og har blitt proppa full med nye erfaringer og inntrykk. Min hovedoppgave som ettåring er å hjelpe de norske skolebarna med lekser og delta med kristent søndagsskolearbeid.

Jeg husker godt de første inntrykkene jeg fikk på veien fra flyplassen til gjestehuset hvor jeg bor i Abidjan. Varmen og luftfuktigheten var så overveldende at jeg nesten fikk problemer med å puste. (Elfenbenskysten har opp til 98% luftfuktighet = klamt) Det neste var trafikken. Bilene kjørte forbi hverandre i hytt og pine og tutinga kunne brukes til hva som helst. Tidligere føltes jeg at veiene var som å sitte på en konstant rumperister når vi kjørte rundt i bydelene, men nå har det heldigvis blitt bedre.

«Jeg har lyst til å ha muligheten til å skape en relasjon med folk.»

Jeg som hvit og blond jente får ofte mye oppmerksomhet. Derfor prøver så godt jeg kan å ikke skille meg ut mer enn nødvendig ved å bruke anstendige klær for å tilpasse meg kulturen. Det er viktig å respektere deres kultur. Ikke bare for deres del, men like mye for min egen del. Jeg har lyst til å ha muligheten til å skape en relasjon med folk. En relasjon som jeg tror er viktig for å trekke folk nærmere Jesus.

Språkbarrieren er for mitt vedkommende det som nok nå er den største utfordringen! Jeg kan nemlig ikke fransk. Elfenbenskysten var lenge under fransk koloni og derfor snakker mesteparten av befolkningen fransk og veldig lite engelsk. I løpet av de to siste ukene har jeg lært meg å si bonjour, ca va, merci. Går samtalen utenfor disse rammene faller jeg lett av og føler meg ofte som ”tause Birgitte.” Men jeg tror og håper at Gud vil åpne språkørene mine slik at jeg slipper å måtte være avhengig av oversettelse hele tiden.

«Det var spesielt å høre hva kirka hadde betydd for folket.»

I byen Abidjan hvor jeg bor, ser man stor forskjell mellom de som bor i store palasser og er rike, i kontrast med de fattige som bor i slummen, og knapt har materialer nok til å lage sitt eget hus. Hva kan man gjøre for å hjelpe disse menneskene?

Gud elsker alle mennesker på denne jorden, om de rike eller fattige. Den første helga jeg var her nede fikk jeg være med opp til nord og feire MELCI kirka sitt 30 års jubileum i Ouanino. Det var spesielt å høre hva kirka hadde betydd for folket. Fokuset lå ikke på alle pengegavene som hadde blitt gitt, men derimot på de utenlandske og de lokale misjonærene som hadde vært tilstede og virkelig vist at de brydde seg. Misjonærene fikk være redskaper for Gud!

«Jeg tror vi er skapt til å gjøre mer enn å bare sitte på vår egen tro.»

Jeg har store forventinger til dette året. Jeg er glad og takknemlig for å kunne bo med så utrolig kjekke og flinke misjonærfamilier. Jeg tror vi er skapt til å gjøre mer enn å bare sitte på vår egen tro. Vi er skapt til å fullføre misjonsbefalingen.

I Matteus 28:19 står det: ”Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn.”

Det er et privilegium å kunne få være et lite redskap for Gud her nede.

Privat

Siste fra hver kategori