Ville undersøke hvem Jesus var
– Det eneste fornuftige valget jeg kunne gjøre, var å ta imot Jesus som Herre i mitt liv, skriver Leif Egil Reve.
Jeg var tydelig på at jeg var en ateist fram til jeg var omtrent 18 år. Jeg kommer fra en typisk ikke-religiøs familie, selv om jeg er født og oppvokst i Bibelbeltet.
Men en dag endret det seg, jeg gikk fra å være ateist, til å bli det som kalles en deist, altså at jeg trodde det fantes en Gud som hadde skapt hele universet, men jeg trodde ikke det var én spesiell Gud, som for eksempel den kristne eller muslimske Gud. Så, hvorfor gjorde jeg denne endringa?
Begynnelsen på universet
Jeg møtte en kristen kompis som var en del eldre enn meg, og som var intelligent, likte vitenskap og å diskutere – en perfekt kombinasjon for å få en kjempespennende samtale om begynnelsen på universet.
Vi satt i bilen hans og prata i mange timer. Da vi måtte slutte av fordi det var leggetid, var vi på mange måter enige: Enten var universets begynnelse en god peker på at det fantes en Skapergud, eller så bare forstod vi ikke vitenskapen som lå til grunn. Jeg trodde naturligvis det var sistnevnte som var tilfellet.
Så jeg la meg ut på en lengre ferd hvor jeg leste det jeg kunne komme over av forskning og vitenskapelige artikler om begynnelsen på universet. Det jeg fant ut, var at vi har veldig gode grunner til å tro at universet faktisk har en begynnelse, og at det faktisk var veldig fornuftig å se på begynnelsen på universet som en peker mot en Skapergud.
Jesus som historisk person
Fra da av tok det enda rundt 7 år, fram til jeg var 25 år, før jeg virkelig begynte å undersøke hvem Jesus var. Jeg begynte med å lese hva ateistene hadde å si om Jesus, og én ting ble umiddelbart klart; At Jesus hadde gått på jorda som en historisk person, hersker det ingen tvil om blant fagfolkene, uansett hvilket livssyn de har.
Etter at jeg mente jeg hadde god kontroll på hva ateistene mente om den historiske Jesus, bega jeg meg ut på å lese hva også kristne fagfolk hadde å si om historiske Jesus, og til min forundring viste det seg at de var veldig flinke til å bruke det materialet ateistene «gav dem».
For å forklare med et eksempel: Mange fagfolk mener at Lukas evangelium og Apostlenes gjerninger er skrevet før år 62, altså ca 30 år etter Jesu korsfestelse, men noen er litt mer kritiske, og sier at man ikke kan si at Lukas er skrevet noe tidligere enn på 80-tallet. Da valgte mange av de kristne å forholde seg til 80-tallet og altså 50 år etter Jesu korsfestelse, selv om de mente det var god grunn til å bruke den tidligste datoen.
Det de oppnår med dette er minst to ting:
- De bruker den svakeste saken de kan, og viser at selv på den, er det troverdig at Jesus ble korsfestet og stod opp igjen fra de døde og dermed viste at Jesus er Guds Sønn.
- De viser at saken godt kan gjøres enda sterkere, og at de selv mener saken ér sterkere, men allikevel legger de fram en sak som er vanskelig å si imot, siden de allerede bruker det de ikke-kristne har gitt til dem av historiske elementer.
Så når jeg selv synes at de var flinkere til å argumentere og hele saken deres hang mye mer sammen, og syntes å være mye mer realistisk, så var det eneste fornuftige valget jeg kunne gjøre, å ta imot Jesus som Herre i mitt liv.
