Se for deg at du og en kompis er på seiltur. Det begynner å blåse opp til storm, så dere setter kursen mot tryggere farvann. Dere følger med på kompasset og er trygge på at dere er på rett vei.

Mister retning

Det dere ikke merker er den lille driften i vannet som drar båten deres bort ifra retningen sin. Kanskje bare noen få millimeter. Dere har heller ikke tenkt på såkalt deviasjon, kompassets ørlille misvisning.

Avviket er lite, men i løpet av en lang strekning har den virkelige kursen deres blitt ganske ulik kursen dere tenkte å ha. Plutselig er dere i ukjent farvann og krasjer i et skjær.

Dette er et bilde på hvordan livet noen ganger kan oppleves: vi mister retningen, går oss vill, kommer ut av kurs og ting blir ikke slik vi tenkte.

Bomme på målet

Bibelen har et realistisk syn på livet. Når Bibelen snakker om synd handler det ikke bare om enkelthandlinger, men det handler om en tilstand vi lever i der vi lett mister kursen.

I Bibelen finner vi det hebraiske «khata» og det greske ordet «hamartia» for synd. Begge betyr å bomme på målet.

Målet tydeliggjør Jesus når han sier:

«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.» Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: «Du skal elske din neste som deg selv.» (Matteus 22,37-39)

Det å synde er altså å feile på det å elske Gud og våre medmennesker.

I de ti bud handler tre av dem om hvordan vi kan feile på å elske Gud og de andre syv om hvordan vi kan feile på å elske mennesker.

Ulike definisjoner i ulike tradisjoner

I vestlig kirketradisjon ser vi ofte på synd som lovbrudd. Juss har vært et viktig fagfelt helt fra Romerrikets tid frem til dagens europeiske samfunn og har preget hvordan vi snakker om synd: ansvar, skyld, lover, regler, rettssak og frifinnelse.

I denne tradisjonen, som også er mest utbredt i Norge, er det lett å ha et enten eller-forhold til synd: Enten så er det synd eller så er det ikke det.

Problemet oppstår når vi møter på ting som Bibelen ikke sier noe om eller situasjoner der handlingen er god, men intensjonen er ond, eller omvendt.

I møte med dette tror jeg vi har noe å lære av østlig kirketradisjon. De ser mer på synd som sår. Gjennom syndefallet ble skaperverket skadet, og synd er sårene, nemlig konsekvensen av skaden som skjedde.

Endre kursen tilbake

Sjelen vår er skadet av synden og dermed vil alt vi gjør være preget av den. Og over tid kan kursen på livet vårt endres litt over tid, slik at vi ikke endte opp der vi skulle, selv om vi kan oppleve at vi gjør mye riktig også.

For å kunne rette opp kursen igjen må vi erkjenne at synden preger oss og se på den som noe som stikker dypere enn enkelthandlinger.

Ved å søke Guds vilje i bønn og Bibelen gir vi synden motstand og kan leve et liv som i større grad er rettet mot ham.