Soloppgang midt på himmelen?

Jeg får bare innrømme det: Jeg er et A-menneske. En sånn en som ødelegger halve dagen for medmennesker ved å si et altfor hyggelig «God morgen!» Og en sånn en som ødelegger stemningen litt utpå kvelden ved aldri å være helt med på det som da skal skje.

Dermed er jeg også en sånn en som vet en hel del om soloppganger, ja, som faktisk om vinteren kan glede meg flere timer til solen skal stå opp så jeg kan komme meg ut på en joggetur. Jeg vet nokså godt hvor sola pleier å titte opp over horisonten; det varierer jo selvsagt med årstidene.

Men kan sola plutselig stå høyt på himmelen uten at den først har steget opp fra horisonten?

Men i Bibelen leser jeg om en veldig annerledes soloppgang. Det er Sakarja, far til Døperen Johannes, som i gleden over nettopp å ha blitt far kaller Guds frelse for en «soloppgang fra det høye», Luk 1,78.

Soloppgang fra det høye? At sola plutselig begynner å skinne høyt på himmelen? Var det ikke «senit» de kalte det i geografitimene på skolen, det at vi befinner oss på ekvator og solen skinner rett ned på oss så vi knapt kaster skygge?

Men kan sola plutselig stå høyt på himmelen uten at den først har steget opp fra horisonten? Tenk hva Knut Jørgen Røed Ødegaard – han astronomen som NRK pleier å bruke – hadde fått å forklare hvis sola plutselig stod opp i senit!

Verden ligger i mørke. Men Gud brøt inn i mørket vårt da han sendte Jesus.

En gutt jeg kjenner litt vokste opp som enebarn med godt voksne foreldre. Han ble kanskje en smule veslevoksen. I alle fall fortalte læreren hans fra første klasse hvordan han hadde kommentert bibelhistorien om Jesus som gikk på vannet: «Det må ha vært ekstraordinært!» Og en soloppgang i senit – det må vi kalle ekstraordinært!

Bibelens poeng med en soloppgang fra det høye er antagelig omtrent slik: Verden ligger i mørke. Men Gud brøt inn i mørket vårt da han sendte Jesus. Et sted forklares julen slik: «Det sanne lys, som skinner i mørket, kom nå til verden.»

Guds frelse betegnes ofte i Bibelen som lys. Og dette lyset er ikke noe vi tenner, noe vi fikset. Nei, Gud selv tente lyset.

Og lyset er ikke bare et vakkert lite stearinlys som skaper stemning et sted borte i en krok. Lyset er svært som sola! Og det smyger seg ikke varsomt opp i horisonten. Gud smeller til med en hel soloppgang fra det høye. Pang! Så er han der, solen selv, Jesus.

Julen er soloppgang fra det høye, fra Gud selv

Som tenåring lærte jeg en spennende sak: «We didn’t break into His light. He crashed into our darkness.» Det var ikke vi som brøt oss in i Guds lys. Det var han som krasjet inn i vårt mørke.

Julen er soloppgang fra det høye, fra Gud selv.

(Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at i noen nyere bibeloversettelser er leddene flyttet litt slik at soloppgangen ikke umiddelbart knyttes til det høye. Men for eksempel Norsk Bibel 88 og de eldre dansk-norske bibeloversettelsene har teksten slik:)

«For du skal gå fram for Herrens åsyn for å rydde hans veier, for å lære hans folk frelse å kjenne ved at deres synder blir forlatt, på grunn av vår Guds inderlige miskunnhet, som lot soloppgang fra det høye gjeste oss, for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei» (Luk 1,76-79).