UP Tilbake
– Like rart å fortelle om det hver gang

– Like rart å fortelle om det hver gang

Per Magne opplevde bønnesvar da han ble helbredet fra astma.

Mitt bønnesvar

Denne månedens serie er «Mitt bønnesvar», der noen av våre lesere deler et bønnesvar som har betydd mye for de.

Det mest konkrete bønnesvaret jeg har fått i hele mitt liv det var i 9. klasse på Impuls i Trondheim. Da opplevde jeg helbredelse fra astma.

Jeg var på et møte der taleren fortalte at han hadde stått på ski og hadde gjort et triks, jeg husker ikke helt hvilket, men han hadde hvert fall klart å brekke begge beina. Og så fortalte han om hvordan han hadde blitt helbreda. Han hadde gått til legen, og han hadde sagt at dette kommer ikke til å bli ordentlig bra igjen, og så – lang historie kort – han hadde bedt og blitt helbreda, og legene skjønte ingenting.

«Sjukt hvis noe sånt kunne skjedd med oss!»

Også husker jeg at jeg stod på det møtet. Jeg hadde alltid hørt om helbredelser og mirakler  og sånt, men hadde alltid tenkt at det er sånt som gjelder alle andre, og ikke meg, og det kommer aldri til å skje med meg. Og så dulta jeg borti sidekameraten min og sa: ”Det hadde vært så sjukt hvis noe sånt kunne skjedd med oss! Tenk å oppleve noe sånt, da kommer jeg aldri til å tvile igjen.”

Og så sa han til meg: ”Du kan jo bare prøve å gå til forbønn og bare be for astmaen din”. Og jeg ble litt sånn ”Ja, hvorfor ikke?”

Begynte plutselig å få en varm følelse i brystkassa

Og det var på det møtet jeg hadde hørt om forbønn for første gang, og jeg hadde ikke tenkt på at det gikk an å gå til andre og bli bedt for på den måten. Så jeg gikk inn der det stod noen forbedere, og så fortalte jeg at jeg hadde astma og litt sånt da, og så spurte de om de kunne legge henda på meg og å be. Og jeg svarte ”jaja”.

Jeg hadde aldri vært borti det før og syntes det var veldig rart egentlig, også begynte de å be og så gikk det kanskje et minutt uten at jeg merka noe, men plutselig begynte det å bli en veldig sånn varm følelse i brystkassa.

Jeg synes alltid det er like rart å fortelle, for det er så unaturlig. Det kjennes som om jeg sitter og ljuger, men jeg forteller jo bare det jeg har opplevd.

Sprang tre runder rundt skolen for å sjekke

Så de fortsatte å be og jeg fikk som sagt en sånn varm følelse i brystkassa, og hele kroppen min begynte å riste, så jeg satte meg ned. Det var akkurat som om jeg frøys, men jeg var veldig varm, og det var ikke noe ubehagelig med det, det var bare veldig merkelig.

Etter 5-10 minutter slutta ristinga, og da fikk jeg til å trekke pusten sånn skikkelig for første gang på ganske mange år, for jeg hadde fått astma da jeg kom til Norge etter å ha vært misjonærbarn i Kenya.

Og da klikka jeg jo litt i vinkel, og sprang tre runder rundt skolen bare for å sjekke om jeg kunne få astmaanfall, og det skjedde jo ikke. Og jeg har ikke hatt noe siden heller, så det var veldig kult.

«Okey Gud, du får all ære, jeg gjorde ingenting»

Og i forlengelsen av det da, da jeg gikk ut av videregående så gikk jeg med en følelse av ”Jeg er superkristen, jeg kommer aldri til å tvile i troen.” Men etter et langt år med nattevakter på Seven Eleven, så tvilte jeg i troen.

På et tidspunkt så var jeg der at jeg trodde ikke helt. Jeg kalte meg kristen, men jeg vet ikke om jeg kan si at jeg var det. Jeg tvilte egentlig på at Jesus var Guds sønn og jeg leste veldig lite i Bibelen og hadde egentlig ikke så mye peiling på den kristne troa.

Så husker jeg veldig godt at jeg var på vei til jobb en dag, og jeg satt bak i bussen og var litt sånn ”Ah, sykt lite gira på jobb, sykt lite gira på noe egentlig”. Og så satt jeg og tenkte på det helbredelsesunderet, for jeg visste jo at det skjedde. Men jo mer jeg tenkte over det, jo mer overbeviste jeg egentlig meg selv om at dette var noe jeg hadde trent meg bort fra, og at det var noe jeg hadde blitt fri fra selv.

Og litt rart å si det, men jeg overbeviste faktisk meg selv om at det ikke var et helbredelsesunder som skjedde, og at dette var noe som kunne forklares på andre måter.

Likevel sa jeg til Gud at hvis du finnes, så bevis det her og nå. Og det neste som skjer er at det var som om noe tungt bare senka seg over lungene mine og jeg begynte å slite med å puste igjen. Og det første jeg tenkte var ”okey Gud, du får all ære, jeg gjorde ingenting, det her er du som helbreda meg”, og da forsvant det med en gang.

Like rart å fortelle det hver gang

Jeg vet ikke hvor mye jeg skal legge i det, men det ble likevel en veldig bekreftelse på at det faktisk var Gud som helbreda, og at uten han, ville jeg sikkert hatt astma i dag og.

Så det førte faktisk til at jeg begynte å lese aktivt i Bibelen igjen, jeg begynte å gå litt mer på møter igjen og begynte å jobbe med troa og bestemte meg for at jeg ville gå på en bibelskole. Jeg skal ikke si at hele min kristne tro er bygd på det underet, men det har vært til en stor hjelp hvert fall.

Det er veldig sært å fortelle om noe så overnaturlig. Jeg synes det er like rart å fortelle det hver gang. Jeg tror at Gud kan, jeg vet at Gud kan og jeg har opplevd det. Men likevel…

Jeg vil egentlig påstå at jeg har vært en veldig heldig person når det kommer til sånne ting, for jeg har egentlig opplevd ganske mye. Men dette er definitivt den mest direkte opplevelsen.

Knut Ole Østertun

Siste fra hver kategori