Det kan være krevende å være tenåringsforelder. Men enda verre må det være å være barn i et hjem der forelderen oppfører seg mer som en ustyrlig tenåring enn som en trygg voksen.

En julefortelling

Slik er det hjemme hos søstrene Ronja og Melissa i Stargate – en julefortelling. De er ti og seksten år, men bærer et ansvar som burde ligget et helt annet sted.

Faren deres er full av glede, varme og humor, men også fanget i et rusproblem som snur hverdagen på hodet.

Den eneste faste rytmen Ronja og Melissa kjenner, er vissheten om at alt kan kollapse når som helst. De har vendt seg til det tomme kjøleskapet og leksene som må gjøres alene.

Se traileren til Stargate – en julefortelling:

Puben kaller

I én scene går Ronja og faren hjem sammen. En av drikkekameratene prøver å trekke faren inn på puben. Ronja tar et ekstra grep rundt hånda til faren og trekker ham med seg, livredd, vel vitende om at nykterheten aldri varer lenge.

Litt senere spør faren forsiktig: «Er det greit om jeg tar en liten tur ut?», som om han er barnet i huset og trenger tillatelse. Ronja vet hva som kommer. Blikket flakker, hendene skjelver. Det er puben på hjørnet som kaller.

En av filmens vakreste scener er Lucia-toget til Ronjas klasse, mens alle klassekameratene hennes smiler og vinker til familiene sine, står Ronja i hvit kjole og leter desperat etter et kjent ansikt i mengden av foreldre, noen som mot alle odds skulle ha kommet for å se på.

Den barmhjertige svensken

Plutselig gjenkjenner hun én. Den svenske naboen, Aronsen. Han velger å se hun som ikke blir sett av sine egne. Lettelsen brer seg i ansiktet hennes, en tåre renner ned kinnet og hun synger av full hals og glede. Akkurat i dette lille øyeblikket får hun kjenne hvordan det er å bli sett.

I Jesu fortelling og nestekjærlighet kommer hjelpen fra Samaria, i Stargate kommer den fra Sverige. Kanskje vil de fortelle oss noe.

I spenningen mellom sårbarhet, barnlighet og en nesten sta pågangsmot, ligger filmens rørende intelligens. Stargate – en julefortelling er ikke en film om idyllisk jul, for for de aller fleste er jula kanskje ikke så idyllisk

Jesus sier:

«For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var uten klær, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.» […] «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg.» (Luk 25, 35-36, 40b)

Hvem er Jesu minste i ditt nabolag? De barna som bærer for mye, de som prøver å skjule sannheten, de som hadde trengt at noen så dem, lenge før Lucia-koret.

Se også: 10 gode julefilmer (som ikke er Love Actually eller The Holiday)

Gjestfrihet handler om å dele det man har

Naboen Aronsen gir Ronja et sted å komme: et kjøkkenbord, en tallerken med noen skiver. Den typen gjestfrihet Bibelen kaller philoxenos, kjærlighet til fremmede.

Rosaria Butterfield skriver i boken The Gospel Comes With a Housekey om «å gjøre fremmede til naboer, og naboer til familie». I filmen skjer det akkurat dette: Ronja blir sett, får et trygt rom, en stol og et fristed. Og i et slikt øyeblikk, sier Jesus, møter vi faktisk ham.

Gjestfrihet handler ikke å invitere til store selskap, men om å dele det lille man har og åpne det for andre, kalenderen, hjertet og ikke minst oppmerksomheten vår.

Jesu julebønn?

Jeg drister meg til å påstå at Jesus ønsker seg noe til jul. Vi vet i alle fall at Jesus ber. Kanskje ber han om at ingen av hans minste skal stå alene i mørket, at noen skal se dem og slippe dem inn, at noen holder håpet levende for de som har en håpløs hverdag.

Vil du svare?