En disippel… er elsket

Enten disippelen veit  det eller ikke, er han elsket. Ikke fordi det er fortjent. Bare fordi han er til. Gud har sagt det. Det er ubetinget kjærlighet. Han elsket oss da vi enda var hans fiender. Da sendte han Jesus til oss. For oss.

Det er på en måte lett å høre. At Gud elsker oss. Det er en annen ting å fatte det. Å la det gå opp for oss, på ordentlig. Da blir det greiere å droppe å fatte det, og heller tenke at vi bare veit det, og legge det på hylla med ting vi regner med vi skal finne ut av en vakker dag. Å fatte Guds kjærlighet er en for stor oppgave for oss, men jeg tror vi kan få se noe av det. Litt etter litt, mer og mer. Og jeg tror vi kan få lov til å stole på at det som står i Guds Ord er sant. At det er noe vi kan vite i hjertet og ikke bare i hodet.

Å finne hvile i det

En disippel som  ikke bare er elsket, men som også veit han er elsket blir en disippel med et bedre fokus. Et fokus mer likt det Gud vil vi skal ha. Ikke at poenget er å bli høy på det. At man er elsket. Men det handler mer om å være trygg på det. Og på å være trygg i det. Å kunne finne hvile i det.

Det gir oss en trygghet i møte med andre. Og i møte med livet.Da slipper vi å finne bekreftelse i alt mulig annet. Og det blir lettere å møte mennesker med Guds kjærlighet. Det eneste gode og stabile grunnlaget for å elske Gud, oss selv, og andre, er at Gud elsker oss. Vi elsker fordi han elsket oss først. («For uten meg kan dere ingen ting gjøre» Joh 15,5b)

Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! (Joh 15,9)

For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Joh3,16)

Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. (Rom 8,37-39)

Dette var bare et lite utvalg fra Bibelen om Guds kjærlighet til oss. (Dagens utfordring: Let etter flere!)

Gud liker deg. Har du tenkt på det?

Noen ganger gjør  det mer inntrykk å høre at Gud liker meg enn at han elsker meg. Det er akkurat som om «elske» har blitt litt upersonlig når det henger sammen med Gud. Noe som er trist i grunn. Men Gud liker meg faktisk. Han liker deg. Har du tenkt på det? Jeg synes du kan tenke litt på det. Han liker deg. Og han gleder seg over deg. Og så kan du begynne å tenke på hva det vil si at du er elsket av Gud. At Jesus sier at han elsket oss, slik som Faderen elsket ham.

Jesus døde for synda vår selv om vi ikke greier å tro på at han elsker oss. Men likevel er det verdt å bruke litt tid på å tenke på. Da blir det blir på en måte større. Og mer personlig. At Jesus kom til jorda og tok min straff. Fordi han elsker meg. Selv om jeg ikke fortjener det på noen som helst måte.

Og det er kanskje da vi kan begynne å snakke om at Kristi kjærlighet tvinger oss (2. Kor 5,14).

Fordi det gjelder  jo de som ikke tror også. Og det gjør at vi har et oppdrag. For at vi skal tenke at det er viktig at andre finner ut at Jesus elsker de, og at det er verdt å gi livet sitt til han, hjelper det å vite at han elsker oss.

Ill.foto:  @Doug88888