Alt jeg klarer å tenke er «Jeg tror!»
Den dagen Jesus sto opp fra de døde, løp Johannes og Peter, to av disiplene, til graven for å se hva som hadde skjedd.
6. april 2026
Du kan også lytte til denne saken:
Hjertet hamrer hemningsløst i brystet mitt.
Det kommer av en blanding av høy puls og intens forventning. En forventning som får det til å knyte seg i magen min på en måte som ikke har sammenheng med sprintinga.
Jeg husker fortsatt første gangen jeg møtte han.
Der satt vi, jeg, broren min Jakob og vår far, i fiskebåten vår og jobbet. Og der kom han, med utseende til en helt vanlig nasareer.
Men til tross for hans gjennomsnittlige utseende, ble det fort klart for oss at han var alt annet enn gjennomsnittlig. Da han sa: «Følg meg!», var det ingenting mer naturlig enn å slippe alt jeg hadde og gjøre nettopp det.
Jeg unner meg et raskt blikk bakover idet jeg møter en slak bakke.
Peter prøver å holde følge litt lenger bak med kappen flagrende etter seg og jeg gjør meg et mentalt notat av å aldri la han glemme at han var tregere enn meg.
Svetten renner så det glinser av han selv fra denne avstanden, men så er det heller ikke så rart med tanke på både farten, strekningen og den intense sola.
Selv kjenner jeg elver av svette renne ned fra panna.
Nå ser jeg fjellveggen nærme seg. Fjellveggen hvor graven ligger. Graven der han ble gravlagt.
Idet jeg trekker pusten før den siste strekninga, vandrer tankene mine tilbake i tid igjen.
Det at Peter og Andreas sin båt nesten sank under vekten av fisk, til tross for en hel natt uten napp, kunne kanskje bortforklares av en skeptiker.
Men ingen kunne forklart hvordan den spedalske mannen plutselig ble frisk. Som om renheten til Jesus var sterkere enn urenheten hans.
Ingen kunne nekte for at den lille jenta hadde vært død i det ene øyeblikket men levende i det neste.
Men til tross for alle undre, til tross for alle bevis, skjønte vi fortsatt ikke. Jeg skjønte ikke.
Jeg forsto ikke hva som skjedde den kvelden da Judas, en av oss, gav Jesus det svikefulle kysset som betydde begynnelsen på Jesu siste timer.
Jeg tror ikke Peter visste hva han gjorde da han tok sverdet og hogg til, men enda mindre forsto jeg hvorfor Jesus helbredet soldaten hvis øre Peter hugget av.
En av disse som førte Jesus til døden, viste han kjærlighet.
Jeg kan ikke beskrive frykten som grep tak i meg da de tok ham. Hånden som strammet om hjertet mitt og tvang fram en dyp sorg da jeg så ham der på korset eller undringen når han gav meg sin mor til min.
Ingen ord i verden kan forklare den dagen. Den dagen himmelen ble svart og Jesus trakk sitt siste pust. Dagen han døde.
Nå kunne jeg, disippelen Jesus elsket, se graven like foran meg.
Målløs stopper jeg opp mens øynene mine tar inn synet. Steinen er borte.
Jeg hører lyden av løpende føtter bremse ned ved siden av meg og ser Peter, andpusten og svett, gå de siste meterne og inn i graven.
Jeg følger etter.
Linklærne de svøpte hans døde kropp i, ligger der, men ellers er graven tom. Maria hadde snakket sant!
Jesus er ikke lenger i graven.
Sammen med Peter forlater jeg den tomme graven og vi vender hjemover igjen for å fortelle hva vi har sett.
Alt jeg klarer å tenke, er «jeg tror».
