Peters første brev 2 – Et annerledes liv

Legg derfor av all ondskap, all svik og hykleri, misunnelse og baktalelse. (1. pet 2,1)

I dag lo jeg av en mann på t-banen i singlet. I går gadd jeg ikke hjelpe til. I morgen kommer jeg kanskje til å misunne ei venninnes kunnskap. Det er ikke greit i det hele tatt. Men det er så lett. Det er så lett å henge seg opp i småting, i å se feilene ved andre. Det er så enkelt å være det dårlige eksempelet.

I mange miljøer er det en ukultur fylt av baksnakking. Det er ikke sikkert en er klar over det selv en gang. Det er sånn blant meg og mine venner og. Jeg skulle jo bare fortelle en morsom historie om noen dumt ei venninne hadde gjort, eller overdrive hvor feil han kameraten tok, da han skulle finne frem i Oslo for første gang. Det er jo festlig, kan jeg tenke. Det er uthenging og mobbing, kan de tenke.

En annen historie

Men så forteller dette kapittelet meg at jeg skal være noe annet. Det forteller meg at jeg skal lengte etter noe mer. Sette en høyere standard i livet mitt og i den kulturen jeg er en del av. Jeg skal være til behag for Gud. Og det vil si at jeg må droppe å le av andre. At jeg ikke skal misunne hva andre har eller hvordan de ser ut. Jeg skal ikke svikte venner. Og jeg kan ikke si en ting, men så gjøre noe annet.

Som kristen er jeg virkelig heldig. Jeg får komme til Gud og igjen være med Han. Det er noe som burde speile seg i livet mitt.

Valgene jeg tar

I vers 16 står det:

Som frie skal dere ikke være slike som bruker friheten som påskudd til å gjøre ondt, men som Guds tjenere. Vis alle ære, elsk brødrene, frykt Gud og ær kongen! (1. pet 2,16)

Det er ord jeg vil minne meg selv på. Jeg er fri til å velge å være kjip eller slem mot alle rundt meg, men det er dårlige valg. Selvsagt kommer jeg ikke alltid til å klare å være god, men det handler om hva jeg går inn for.

Gud har gitt meg en fri vilje. Det kan tas som en selvfølge, men når jeg tenker etter er det virkelig ikke det. Derfor har jeg et ansvar, også.

Hyrden

Jeg må vende meg til Gud. Ofte må jeg gjøre det på nytt, men Han er der alltid – med åpne armer. Han er min sjels hyrde og tilsynsmann.

Ved hans sår er dere blitt legt. Dere var jo villfarne får, men er nå omvendt til deres sjelers hyrde og tilsynsmann. (1. pet 2,24b-25)