Mer enn 5 000 mennesker var samlet i en enorm møtehall i Seoul, Sør-Korea.

De var sultne, men ikke slik vi vanligvis tenker.

Disse menneskene hadde kommet sammen, fra så å si alle verdens nasjoner, sultne etter å høre og lære mer om kristen misjon – og inspirere hverandre til fornyet innsats for å fullføre det store misjonsoppdraget.

Og jeg var en av dem.

«La oss aldri si til noen at ikke vi har bruk for dem»

Temaet for den fjerde Lausanne-kongressen var: «Let the Church declare and display Christ together.»

Koreaneren Michael Oh, internasjonal leder for Lausanne, åpnet den store misjonskonferansen med disse ordene:

– Vi må gå med evangeliet til de mest sultne, til de mest underernærte. Og vi må samarbeide. Misjon handler ikke bare om kommunikasjon, men også om samarbeid. Og én ting til: La oss aldri si til noen at ikke vi har bruk for dem. Gud trenger oss alle, og vårt felles kall som kristne er å forkynne Kristus og gjøre Ham synlig for verden.

«Vi var aldri åtte personer, vi var ett»

En av dem som sto på talerlisten var den egyptiske kvinnen Dr. Anne E. Zaki. Hun er professor i forkynnelse og praktisk teologi ved Evangelical Theological Seminary of Cairo. Lavmælt, rolig og uanstrengt delte hun tanker om kristen enhet.

For å understreke poenget, fortalte hun om et lag med åtte roere, som i flere år bokstavelig talt var i samme båt. Senere i livet uttalte en av dem:

– Vi var aldri åtte personer, vi var ett. Vi var et team.

En forunderlig enhet

Det som gjorde sterkest inntrykk på meg under kongressen, var erfaringen av samhold og tilhørighet på tvers av alle skillelinjer.

På tross av ulik alder, bakgrunn, hudfarge og etnisitet, kjente jeg på en forunderlig enhet med de andre deltakerne på kongressen.

Ikke bare da vi var sammen i bønn og lovsang, men også under måltider og mingling i mylderet.

I en stor menneskemengde kan jeg lett føle meg både liten og ensom hvis jeg ikke ser noen kjente ansikter, men sånn var det ikke her. Alle var åpne for å snakke med alle, når og hvor som helst, og samtalen fløt lett og uanstrengt uansett hvem jeg kom i prat med.

En forsmak på himmelen

En forsmak på himmelen? Ja, slik føltes det på mange måter.

Erfaringen av fellesskap med den store skaren av mennesker, var en liten forsmak på det vi en dag skal få oppleve. Og når jeg tenker tilbake på det jeg fikk ta del i, går tankene mine til de vakre ordene i Åpenbaringen 7,9:

Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper.

Ennå er det nådetid, og Herren spør: «Hvem skal vi sende, og hvem vil gå for oss?»

Uansett hvem du er, hvor du bor, hva du kan eller hvor mye ressurser du har – Herren har bruk for deg.