I fjor høst hadde jeg privilegiet av å gjennomføre et feltarbeid i noen norske moskeer, og fikk et unikt innenfra-perspektiv på muslimers religiøse liv og bønnepraksis i Norge.

Det var spesielt å sitte bakerst i et rom, fredag etter fredag, der hundrevis av muslimer bøyer seg ned i tilbedelse av Allah, i mitt eget land. Det er en realitet jeg tror de færreste kristne har god kjennskap til.

I denne saken ønsker jeg å dele noen korte utdrag fra feltarbeidet og funnene mine som jeg tenker kan være av interesse for iTro sine lesere.

Somaliere er mest religiøse i Norge

Islam påvirker og gir detaljerte instrukser for hverdagslivet til muslimer. Min deltaker Khalid sa: «Islam forteller hvordan du skal tenke, vaske deg, dusje, pusse tennene, gå på do, be, og alt».

Ifølge flere kvantitative studier er somaliere de mest praktiserende muslimene i Norge. En undersøkelse* gir somaliere en sterk religiøsitet-score på 9.8/10. De fleste jeg snakket med bekreftet den sterke muslimske identiteten.

Somaliere er også de muslimene som ber oftest, og går oftest i moskeen. De fem daglige bønnene blir sett på som obligatoriske, men for mange er det vanskeligere å praktisere i Norge. Mange må gjøre ulike tilpasninger til sin religiøse praksis i en ny og travlere hverdag.

I Norge kan bønnetidene variere opptil 20 timer fra første til siste bønn på sommeren. I Norge er det heller ingen offentlige bønnerop som i muslimske land, så flere unge holder oversikt gjennom bønneapper og digitale bønnerop.

Belønning for å be i moskeen

Da jeg spurte somalierne hvorfor de ber og kommer til moskeen, svarte et overveldende flertall at det var på grunn av belønningen og poengene de fikk. Cumar sa: «Jeg tenker det er fordi jeg ønsker belønning».

Da jeg hørte på min første khutbah (tale på fredagsbønn), snakket imamen om at de som bare sa «Allahu Akbar» med munnen, og ikke hjertet, bare fikk 1 av 10 poeng av engelen i døra når de gikk ut.

En annen fredag sammenlignet imamen livet med en eksamen, som handlet om å få flest mulig poeng før innleveringsfristen/dommedag. I en samtale etterpå fortalte mannen ved siden av meg: «Hvis du ber i moskeen, får du 27 poeng».

Poeng for ulike handlinger

Jeg ble umiddelbart forvirret? 27 poeng? Det hørtes veldig tilfeldig ut. Men til min overraskelse var det et tall som gikk igjen hos flesteparten av dem jeg snakket med. Med andre ord var poeng en viktig motivasjon for dem å be i fellesskap på fredagsbønnen. Tanken kommer trolig fra et av Muhammeds utsagn i Hadith**.

Men det var også andre ting mine deltakere nevnte som ga poeng i moskeen:

• å gi penger til eller bygge moskeen
• å komme tidlig til moskeen
• å gå istedenfor å ta kollektivtransport til moskeen
• å gå til moskeen hvis det regner eller snør
• å gå inn i moskeen med høyre fot først og hvert steg man tar i moskeen.

Andre forlate at hver bokstav man leser i Koranen gir ti poeng. Mange måtte likevel innrømme at det var vanskelig å ha kontroll på alle poengene selv, og at man overlot det ansvaret til Allah. Tenk så «rik» du kunne blitt hvis kristne tenkte det samme om bibellesning og å gå på gudstjeneste?

Går til nærmeste moske

«Moskeen og somaliere hører sammen. I hver eneste by de drar til i verden, bygger de en moské», fortalte Jama. Med andre ord spiller moskeen en sentral rolle i hverdagslivet.

En annen interessant observasjon var at de fleste fortalte at de ikke gikk til en spesiell moské, men foretrakk moskeen som lå nærmest der de var. Bishar fortalte: «Du går til den nærmeste moskeen». Jama sa: «Det gir ikke mening å passere en moské for å gå til den neste, fordi de ber samme bønn».

I motsetning til kristne, som kanskje velger menighet ut fra kirkesamfunn/organisasjon, forkynnelse, musikkstil, vennekrets og slike faktorer, gir ikke dette like mye mening for muslimer; fordi alle moskeer ber samme bønn på arabisk.

Det gjør at muslimer fra hele verden kan komme til en moské i Norge, kjenne igjen, og ta del i bønnen. Kanskje det gjør det lette å samle innvandrere fra ulike kulturer i en moské enn i en kirke?

Moskeen er som Rema 1000

En somalier sammenlignet også moskeen med Rema 1000. En artig sammenligning, som likevel fikk meg til å tenke. For hva gjør man på Rema? Jo man handler varene man trenger og så drar man hjem. Man snakker vanligvis ikke så mye med dem som står foran og bak seg i køen.

Under mitt feltarbeid prøvde flere på ulike vis å konvertere meg til Islam

På samme vis, selv om muslimene står på linje skulder til skulder, betyr det ikke nødvendigvis at det er mye sosial interaksjon (selv om det kan være det også). Det overrasket meg også hvordan de som ankom moskeen sent, løp inn for å rekke bønnen, og hvor fort de samme dro ut da bønnen var ferdig. De hadde gjort sin obligatoriske plikt.

Muslimsk misjon i Norge

Som kristne er vi ganske naive om vi tenker at det bare er vi som bryr oss om misjon. Det er også enkelte muslimer i Norge svært opptatt av. I Islam kalles dette «Dawah», som et kall og en invitasjon.

Under mitt feltarbeid prøvde flere på ulike vis å konvertere meg til Islam. Flere uttrykte en genuin bekymring for at jeg går til helvete om jeg ikke blir muslim, og at de ønsket å se meg igjen i jannah (paradiset). Og for å være helt ærlig, så satt jeg pris på deres invitasjoner. Her tror jeg vi som kristne ofte er for redde for å snakke om realiteten av livets to utganger.

The tables have turned

Den mest spesielle opplevelsen var likevel da en etiopisk muslim pekte mot bønneteppet for at jeg også skulle bøye med ned i bønn, noe jeg naturligvis takket nei til. Etter bønnen kom han, sammen med andre muslimer, for å overbevise meg om Islam.

Tør vi å være like frimodige, hvis vi tror det er vi har Sannheten?

Det som gjorde samtalen spesiell, var at denne mannen var født på et sykehus Norsk Luthersk Misjonssamband startet i Etiopia. Og nå sto han i en moské i Norge for å prøve å overbevise meg om Islam, jeg som skulle reise ut som misjonær til Etiopia for samme organisasjon. The tables have turned.

Flere muslimer, inkludert norske konvertitter til Islam, står ukentlig på gatene i norske byer for å forkynne Islam. En organisasjon som heter Dawah Norway deler ukentlig på sosiale medier om folk i Norge som konverterer til Islam.

Hva gjør det med oss kristne? Tør vi å være like frimodige, hvis vi tror det er vi har Sannheten?