Rett etter videregående begynte jeg på DTS. Det forandret egentlig livet mitt. Etter tre måneder med undervisning i Norge, reiste vi på outreach til Hviterussland. Der skulle vi være i to måneder.

I Hviterussland

De to første ukene jobbet vi i en liten småby. Et ungt ektepar hadde flyttet dit noen måneder i forveien for å plante en kirke. Jobben vår var å hjelpe dem med evangelisering og arrangere kristne møter i kulturhuset.

Det var ganske mange som kom på det første møtet. Vi sang et par sanger på engelsk, en av oss fortalte et enkelt vitnesbyrd om hva Jesus betydde, og så talte den hviterussiske pastoren. Slik holdt vi på hver kveld i en ukes tid.

Uken etter skulle pastoren på en dagstur til Minsk, hovedstaden i landet, og vi skulle møte ham i kulturhuset rett før kveldsmøtet skulle starte. Men pastoren kom ikke. Det hadde derimot mange andre gjort.

Det summet i salen, og klokken gikk. Møtet skulle ha startet. Hva skulle vi gjøre? Han hadde ikke mobiltelefon, så det var ikke mulig å kontakte ham.

Rask avgjørelse

Vi måtte ta en sjefsavgjørelse. Skulle vi bare avlyse? Eller skulle vi kjøre på? Det dunket i hjertet mitt. «Vi kjører på», sa jeg. «Jeg kan tale istedenfor pastoren.»

Det var første gang jeg talte på et møte på engelsk.

Umiddelbart angret jeg. Jeg hadde knapt nok talt på norsk før i en kirke, og aldri på engelsk. Og ikke hadde jeg forberedt meg heller.

Før jeg visste ordet av det hadde møtet begynt. Kona til pastoren innledet, vi sang et par sanger, fortalte et par vitnesbyrd, før vi sang litt igjen. Og så skulle jeg tale. Jeg hadde brukt ti minutter på å forberede meg.

Talen blir til underveis

Stotrende fortalte jeg historien om den bortkomne sønn, og at Gud er som faren som står i porten og speider etter oss.

Det tok ikke lang tid før jeg var ferdig. Hvordan jeg skulle fortsette? Jeg hadde jo ikke planlagt noe mer, men samtidig var det litt pinlig å slutte etter så kort tid.

Så begynte jeg å fortelle om røveren på korset som fikk bli med Jesus til himmelen – på tross av alt han hadde gjort. Nå begynte det å flyte bedre, og jeg ble tryggere på meg selv. Folk hørte etter.

«Å bli frelst er ikke vanskelig», sa jeg. «Det er bare å gi livet sitt til Jesus».

Tok imot Jesus

Jeg hadde blitt kjent med noen av ungdommene i salen – en liten vennegjeng som gikk på videregående. De hadde kommet på mange av møtene. Olga, en av jentene, snakket godt engelsk. Venninnen hennes kunne ikke engelsk, men hun var alltid med. Vi hadde snakket mye om hva det ville si å tro på Jesus.

På talestolen bestemte jeg meg for å gjøre det samme som jeg hadde sett pastoren gjøre, kveld etter kveld: alle som ville ta imot Jesus ble invitert til å komme frem.

Det var første gang jeg opplevde at noen ville ta imot Jesus etter at jeg hadde talt.

Det ble først stille. Og litt kleint. Så reiste plutselig Olga seg. Deretter gjorde venninnen hennes det samme. Så stod de der alene foran i rommet og bekjente på denne måten at de ville følge Jesus.

Dette var første gang jeg talte på et møte på engelsk. Og det var første gang jeg opplevde at noen ville ta imot Jesus etter at jeg hadde talt.

Mange år senere

I mange år lurte jeg på hvordan det gikk med Olga og venninnen hennes.

Da jeg besøkte Minsk for ikke så lenge siden, møtte jeg pastoren fra den lille småbyen ved en tilfeldighet på en konferanse jeg var på. Han jobbet fremdeles som pastor. Det ble et hjertelig gjensyn. Jeg spurte om Olga.

«Olga bor i en annen by i landet, er aktiv i en menighet og leder ofte lovsang. Venninnen hennes bor i Sibir sammen med sin ektemann, hvor de er misjonærer», sa han.

Glad reiste jeg hjem til Norge for andre gang fra Hviterussland.

Tenk at Gud kunne bruke en ung, usikker og uerfaren mann, som talte på engelsk for første gang.