Shopping som språkskole

Shopping som språkskole

Når jeg ikke kan språket ordentlig, får jeg ikke snakket skikkelig med de jeg treffer her. Jeg lengter etter den dagen vi kan ha gode samtaler sammen.

Siembra

Siembra er NLM Ungs misjonsprosjekt for ungdom. I 2012/13 skal vi i Siembra samle inn penger til Vest-Afrika, nærmere bestemt til arbeidet NLM driver iMali og Elfenbenskysten.

Mirjam Artmark Aanensen  er misjonær i Abidjan, Elfenbenskysten.

Etter et år på språkskole snakker vi grei fransk, vi klarer oss fint, selv om lyder og melodi er annerledes her enn det vi har lært.

Men målgruppene for  misjonsarbeidet i Vest-Afrika har ikke fransk som morsmål. Så for å kunne komme i god kontakt med dem lærer vi nå et språk til, dioula. Alle folkegruppene vi arbeider blant i Vest-Afrika forstår eller snakker selv markedsspråket dioula.

Vi begynte dioula-studiene i oktober. Nå som vi kan noen ord og fraser begynner det å bli tid for å kaste oss ut i det, og lære gjennom å gjøre. Og siden dioula er et handelsspråk – hva kan være et bedre sted enn nettopp på markedene?De som arbeider med salg kalles forresten rett og slett for en «dioula», en handelsperson.

Jeg prøver å henge meg på og å veksle de viktige hilsefrasene

Etter to måneder  i byen byr en tur på vårt nærmeste frukt- og grøntmarked på hilsener fra selgere. De kjenner meg igjen. Det er ikke vanskelig å se at jeg er utlending, og dermed snakker alle fransk med meg. Men jeg har bedt bananselgeren å hjelpe meg med å snakke dioula. Selv om jeg ikke alltid kjøper av henne virker det som hun tar på alvor dette med tid til å hilse (fikk kjeft av henne i forrige uke da jeg bare gikk forbi…).

Jeg prøver å henge meg på og å veksle de viktige hilsefrasene, spørre om helsen til hverandre og familien og ønske en god dag videre.

En dame som  jeg ofte kjøper grønnsaker av er min navnesøster og alle rundt smiler og ler når jeg nærmer meg og hilser: «Hei Mirjam», og hun svarer det samme.

Jeg er etbarn på dioula, jeg kan så lite og virker så lite smart

På markedet fomler  jeg med de få ord jeg kan, de ler og jeg ler. Jeg prøver å si at «den vil jeg ha» og peke på en grønnsak, men sier det feil. Mirjam skjønner hva jeg vil si og hjelper meg frem. Jeg prøver å imitere, men får det ikke til. Latter igjen. Jeg forstår ikke hvilke ord setningen er oppbygget av og det er vanskelig å få alle stavelsene i riktig rekkefølge.

Jeg prøver setningen på alle grønsaker jeg skal ha, men sier feil hver gang. Frustrerende. Men så sier jeg noe forståelig, Mirjam holder opp en kålhode og jeg sier at den er bra. Alle rundt jubler. De er overrasket – en liten triumf.

Jeg er et  barn på dioula, jeg kan så lite og virker så lite smart. Den Mirjam som spontant kan uttrykke seg forståelig er gjemt for menneskene på markedet. Ofte virker det som den jeg prater med ikke forstår at jeg faktisk ikke kan språket, at det ikke hjelper med lange forklarende fraser. Jeg aner at det er en stor forskjell i det bildet jeg har av meg selv og det bildet de ser (og hører) av meg. Jeg lengter etter dagen vi kan ha gode samtaler sammen.

Foto: Privat