På tur i bushen

Jeg har funnet senga på vårt nye bosted i Etiopia. I dag har vi kjørt langt og har havna i bushen. I alle fall tenker jeg at dette er bushen. Jeg ble rett og slett litt overrasket over å se at vi faktisk har misjonærer boende så langt ute i landet som dette.

Jeg vet ikke  helt hva jeg så for meg da de sa vi skulle til bushen, men først ble jeg overrasket positivt når vi kom fram og kom inn i huset til familien som bor her. Vi fikk servert kveldsmat, som var like god som den vi fikk i Hawasa. De hadde godt brød, egg og ost til å ha på skiva. Huset er et ‘vanlig’ hjem med møbler, bilder på veggene og vanlige toalettartikler på badet. Jeg tar meg selv i å lure på hvordan de har klart å frakte alle tinga helt ut hit…

Det tar tid å få tillit til å fortelle folk om Jesus

Men selv om  familien på fire har det fint her i Raytu, innser jeg hvor mye det må ha kostet dem å flytte hit. Alle jeg har truffet i Etiopia har flyttet langt bort fra venner og familie, men familien Birkeland har i tillegg gitt avkall på mange flere goder. Strømmen forsvinner klokka 20 hver kveld, og de må spare på vannet for å unngå at det går tomt.

De kan ikke snakke høyt om Jesus i dette området, og det er stadige utfordringer i forhold til prosjektene de samarbeider med nasjonale om. En mor og en far, ei lita jente og en liten gutt. Fire norske som bor i bushen. For at om mulig noen her i byen skal bli kjent med Jesus. Kanskje må de være her lenge for at det skal kunne skje. Det tar tid å få tillit til å fortelle folk om Jesus. Og særlig på et sted der den kristne Jesus er forbudt.

Hvis alle folkeslag skal bli gjort til disipler, så kommer det til å koste

Det koster. Jeg  kommer ikke utenom det. Barna i Birkeland-familien går på skole med bare hverandre som skolekamerater. Det virker ikke som de mistrives med det, men kanskje er det noen dager der de skulle ønske at de hadde noen norske gutter og jenter å leke med? Hvis alle folkeslag skal bli gjort til disipler, så kommer det til å koste.

Familien Birkeland inspirerer meg. Jeg innser hvor viktig dette er. At det er det viktigste. Så må jeg be Gud gjøre meg villig. Villig til å ta kostnaden. Til å gå dit han leder, uansett hva jeg kommer til å miste på veien. Jeg tror at det er verdt det.

Foto: chuffin / flickr