I skyggen av krig

Natt til 19. september 2002 begynte en borgerkrig i Elfenbenskysten som splittet landet i ti år. Misjonærene ble tvunget til å reise, og mange kirker mistet også sine pastorer.

Det var en  tøff tid for kristne og også for vår kirke nordvest i landet – et område som raskt ble okkupert av rebeller. Likevel prøvde vi gjennom hele krisen å arrangere seminarer og evangelisering i disse områdene.

Vi var bekymret for hvordan det muslimske folket i landsbyene ville motta oss

Litt før jul  i 2010 reiser vi de drøye 70 milene fra Abidjan til vår lille kirke i landsbyen Koonan. På tildels svært dårlige veier tar turen minst 12 timer. Det er meg, mine to barn, Aaron (5) og Naomi (3) og to andre.

Det er første gang vi arrangerer en slik evangeliseringskampanje i disse landsbyene. Målet er å vise Jesus-filmen på dioula (et språk svært likt det til mahouene som vi jobber spesielt mot) i fire landsbyer på åtte dager.

Vi var bekymret for hvordan det muslimske folket i landsbyene ville motta oss. Flere pastorer i Elfenbenskysten hadde tatt åpent standpunkt i den pågående borgerkrigen mellom to presidentkandidater hvor den ene er muslim og den andre kristen. Derfor er vi redd for å bli sett på som part i krisen.

Slik får vi denne kvelden samlet nesten landsbyen

Tre kristne damer  tar i mot oss i den første landsbyen. Landsbysjefen i Vassamadougou ønsker oss hjertelig velkommen. Han er gift med en av de kristne kvinnene. Under åpen himmel setter vi opp et laken som lerret og en prosjektør med strøm fra et medbrakt aggregat. Det er en underlig sammenblanding av moderne utstyr som laptop og prosjektør og dieselaggregatet som brummer usjenert og spyr ut eksos mellom hytter med stråtak uten innlagt vann eller strøm.

Når mørket senker seg, spiller vi kristen musikk med tekster på mahou-språket før visningen av filmen. Slik får vi denne kvelden samlet nesten landsbyen. Publikummet følger nøye med helt til slutten av den to timer lange filmen. I det Jesus henger på korset, forteller vi om hvordan den som vil kan få evig liv på grunn av hans død.

En i landsbyen gir til og med et vitnesbyrd om at han er blitt helbredet etter bønn

Det er svært  sjeldent at noen bestemmer seg for å følge Jesus offentlig, og jubelen og klappingen under filmen er oftest i sympati. Eventuelle omvendelser kommer mye senere, men vi får nådd ut med vårt budskap og fortalt at våre små kirker i området eksisterer.

Frykten for at krigen skulle skape negative reaksjoner på evangeliseringen viser seg å være ubegrunnet. En i landsbyen gir til og med et vitnesbyrd om at han er blitt helbredet etter bønn fra pastoren i kirken vår. Mottakelsen vi får er veldig positiv, og noen kvinner lager mat til oss. Vi fortsetter på delvis uframkommelige veier oppmuntret til neste landsby med budskapet.

På bildet:Evangelist Issiaka Sanogo med laptopen i landsbyen hvor verken strøm eller vann er lagt inn. Barna er alltid nysgjerrige tilskuere til evangeliseringskampanjene. Foto: Privat.