Året er 1971.

Denne dagen setter en tilsynelatende normal norsk familie seg på et fly på Kjevik flyplass.

Destinasjonen: Etiopia.

Med to små barn og en tredje på vei, reiste mine besteforeldre fra alt som var trygt og kjent til byen Dilla i Etiopia – uten språkskole, men med et sterkt misjonskall.

Her startet det som skulle bli 14 år på misjonsmarka i tre forskjellige land. Med oppgaver så store at «Hadde ikke vår Herre gått foran, så hadde vi ikke maktet det», som min bestefar forteller.

Det er underfullt hvordan Gud fungerer og hvilke frukter han gav av arbeidet som ble gjort.

Gud handler på underfulle måter.

Min bestefar skriver i boka si om tiden på misjonsmarka. Der forteller han at de virkelig fikk se dette skje i landet:

Etiopia skal i hast rekke ut sine hender til Gud (Sal 68,32b).

Blant annet i hvordan Mekane Yesus-kirka, som hadde 1 million medlemmer i 1974, i dag har 12 millioner medlemmer.

Og det er underfullt hvordan Gud fungerer og hvilke frukter han gav av arbeidet som ble gjort der.

I 1973 reiste familien til Sollamo i Etiopia. 70 km på elendig vei fra nærmeste stasjon, startet de bygningsarbeidet med det som skulle bli Sollamo misjonsstasjon: en base der misjonærer bor.

Kontakten med omverdenen var minimal under bygningen av denne stasjonen, og brev måtte bli sendt med rytter.

Misjonsstasjoner og Guds rike

På denne stasjonen i det vi kanskje ville kalt «bushen», vokste det opp en etiopisk gutt.

Og 50 år etter at arbeidet sto ferdig i 1974, besøker Wondmagegn Udessa misjonskonferansen Frontline i Oslo.

50 år etter at mine besteforeldre bygget Sollamo misjonsstasjon i Etiopia, hører jeg navnene deres nevnt fra talerstolen av lederen for ungdomsarbeidet i Mekane Yesus kirka – verdens største lutherske kirke.

Og for meg ble dette et sterkt vitnesbyrd på hvilke frukter Gud gir av arbeidet.

Kanskje går det 50 år før en pensjonert misjonær får en telefon fra en engasjert pastor som ønsker å takke han for arbeidet han gjorde den gangen.

For Wondmagegn Udessa vokste opp på Sollamo misjonsstasjon, og jeg lurer på hvor mye det betydde at en helt vanlig familie fra Norge valgte å reise langt vekk fra sivilisasjonen for å fortelle om Jesus gjennom arbeidet sitt.

Ifølge Udessa betydde det alt. Ifølge ham er de et resultat av deres misjonsarbeid.

Og jeg fascineres over hvor stort Gud gjorde arbeidet til en bygningsmann og en sykepleier fra bygda i Norge.

Hvordan Herren gikk foran og gav dem styrke til å bygge både misjonsstasjoner og Guds rike gjennom arbeidet sitt.

Gud gir vekst

Mine besteforeldre er to av flere som reiste ut før oss. De som ryddet vekk steiner, bygde hus og la til rette for at enda flere kan reise ut, slik at enda flere kan få høre om Jesus.

Og kanskje ser man ikke fruktene der og da.

Kanskje går det 50 år før en pensjonert misjonær får en telefon fra en engasjert pastor som ønsker å takke han for arbeidet han gjorde den gangen.

Konklusjonen er i alle fall denne: Vi kan plante frø og dele evangeliet, men Gud gir vekst.

Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst (1 Kor 3,6).