På barneleir for etterlatte barn i Kina

I sommer var jeg så heldig å få lov til å være med på TeFT Team-tur til Kina.

I to uker var vi på reise i midtens rike, landet der antikken møter det 21. århundre. Å være på tur er ikke alltid så rosenrødt som instagram får det til å virke, men som deltagere på turen kan bekrefte, er det når ting går galt at man skaper de beste historiene.

Fruktsalat med dressing

På flyplassen i Jinhong er alle flyene forsinket. Blant de stressede forretningsreisende, slitne småbarnsforeldre og forvirrede førstegangsreisende sitter tre bleke utlendinger og ler så tårene triller.

Man skulle kanskje ikke tro at disse tre som har vært på barneleir i en uke uten kaffe kunne gjøre noe annet enn å stirre hjelpeløst på tavlene med flytider, desperat etter koffein og befrielse fra den trykkende luften, men der tar dere feil.

Utløseren av voldsomme latterbølgen er noe så banalt som en direkte oversettelse av fruktsalat. Altså, vi har fått servert akkurat det vi bestilte. Oppskåret frukt med salat, tomat og masse, masse thousand island dressing. Fruktsalat, nam!

Turister i 40 grader

Dette er på ingen måte den første misforståelsen som har oppstått på turen. Reisen begynte i Beijing hvor vi allerede på flyplassen møtte språkbarrieren og ble kjørt inn til hotellet i en luksusvan, ikke den budsjettvennlige taxien vi ønsket oss. Heldigvis møtte vi kontaktpersonen vår noen timer etterpå og ble reddet fra flere turistfeller.

I Beijing fikk vi utforske den kinesiske mur, den forbudte by, sommerpalaset og mer – i 40 grader pluss! I slik temperatur er det nesten ubegripelig at reiselederen klarte å bli forkjølet.

I små bakgater finner vi restauranter som serverer mat så god at den bringer tårer til øynene (noe av dette kan være forårsaket av liberale mengder chili). Mens vi spiser, får vi en direkte oversettelse av samtalene rundt oss fra reiseleder, og finner ut at det er en heftig debatt blant gjestene om hvordan utlendingene har lært kunsten å bruke spisepinner.

To barneleirer

Dagene i Beijing går altfor fort og plutselig er vi i Yunnanprovinsen i sør-vest Kina. Vi får møte NLM sine lokale medarbeidere og høre om det spennende arbeidet de holder på med. Sammen med medarbeiderne reiser vi til minoritetsland for å være med på en barneleiren.

I 4 dager fordelt på to leirer skal vi være med på å skape gode sommerminner for barna i området. Selvfølgelig har jeg, den ene personen som aldri klarer å klappe i takt, fått ansvaret for sang og musikk.

Heldigvis krever det ikke mye danseerfaring for å danse boggiewoggi, og jeg er glad for at mine urytmiske norske gener bringer glede til barn og voksne som fniser når jeg vrikker på hoftene.

Les også: I juli reiser et nytt TeFT Team til Kina, og du kan lese mer eller søke om å bli med på TeFT Team sine nettsider. (Søknadsfrist 2. april.)

Ti barn som har kjøpt ris-is til meg

I matpausen sniker det det to sjenerte jenter seg bort til meg og hvisker «Lǎoshī, wǒmen gěi nǐ» – «Lærer, vi gir deg dette». I hånden holder de en iskrem. I den kinesiske kulturen er det ofte slik man viser omsorg, ikke med ord og kjærtegn, men med gaver og tjenester.

Jeg tar imot isen og begynner å spise på den for å vise takknemlighet. Den smaker ikke godt, kanskje ikke særlig overaskende siden den er laget av vann, ris og sukker. Gaven rører meg og jeg tvinger isen ned mens ungene følger med.

Plutselig er jeg omringet av 10 barn til som alle har kjøpt is til meg! Jeg prøver å fortelle at jeg har nok med én is, og at jeg ikke trenger flere, men det faller for døve ører. Når jeg prøver å gi isen videre til andre barn blir de sjenerte, sier høflig nei og løper vekk.

Så sitter jeg der med fem uspiselige iskremer, og vet ikke helt hva som tterlr kulturelt riktig å gjøre. Heldigvis tar noen av de lokale medarbeiderne ansvar, og isen blir omfordelt.

«Ting jeg er redd for : elefanter, spøkelser, pappa»

Å være med på sommerleiren er utrolig gøy, og kinnene mine er såre fra å ha ledd og smilt så mye.  Likevel er det noen opplevelser som gjør sterke inntrykk enn andre.

I en variant av kanonball skal barna skrive lapper om ting de er redd for, gi de til lederne, og kaste baller på oss. Ideen er at man kan bekjempe frykten sin, og vokse seg sterkere.

Hvor mye av dette poenget som synker inn er diskutabelt, men barna synes uansett det er utrolig morsomt å kaste baller på oss. Når leken er ferdig ser jeg på en av lappene jeg har fått. I barnslig håndskrift står det:

«Ting jeg er redd for:

1) Elefanter
2) Spøkelser
3) Pappa»

Hjerte mitt går i tusen biter. Det er vanskelig å forestille seg at mange av barna som leker og ler rundt oss kommer fra «ødelagte hjem» hvor foreldrene har reist fra barna for å finne jobb i byene. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe mer for barna jeg møter, likevel håper vi at omsorgen vi viser vil påvirke de som deltar på leiren.

Eneste sted voksne viser omsorg for barna

Ei dame i middelårene forteller oss at før hun kom til sommerleiren hadde hun aldri tenkt voksne kunne leke med barn. En bestefar på 70 sier han lar barnebarnet sitt komme på leieren, for her er det eneste sted han ser voksne gå ned på barnets nivå og vise omsorg.

Kanskje er sommerleiren med å plante frø som med tid, og oppfølgning, kan skape forandring.

Å reise på TeFT tur til Kina var definitivt fjorårets høydepunkt! Det har vært et privilegium å delta i det fantastiske arbeidet NLM gjør i Kina, og jeg har lært mye om et land som under den skinnende økonomiske veksten de siste årene, har et bankende hjerte av tradisjoner.

På vei hjem blir vi oppgradert til business class, og i fraværet av trange seter og bråk kan må jeg innrømme til meg selv at å være på reise er egentlig ganske greit.

I juli reiser et nytt TeFT Team til Kina, og du kan lese mer eller søke om å bli med på TeFT Team sine nettsider. Søknadsfrist 2. april.