Det nærmer seg slutten av ramadan, muslimenes fastemåned.

Eid Al-fitr skal feires blant muslimer over hele verden, også her i Norge. Det er ikke usannsynlig at muslimene i din hjemby har leid en idrettshall denne dagen hvor de samles i felles bønn.

Jeg har hatt gleden av å følge med på 30 dagers bønn, der jeg har fått lese og lære om, og be for muslimer over hele verden. Det håper jeg du også har fulgt med på.

Det var inspirerende å lese korte vitnesbyrd om noen som hadde tatt imot Jesus i hvert av disse områdene.

På siste dag av Ramadan og bønnekalederen finner vi i dag Saudi-Arabia, hvor teksten starter slik:

«I løpet av de siste årene har Guds Ånd feid over Saudi-Arabia. Det er ingen by eller region i Saudi-Arabia som ikke er berørt av evangeliet.» 

Mitt første møte med Saudi-Arabia

Til vanlig er jeg misjonær i Etiopia, men av ulike grunner har jeg de siste to årene fått reist til fem ulike land i Midtøsten. Mitt siste besøk var nettopp i Saudi-Arabia, på et globalt FN-forum i hovedstaden Riyadh.

Når saudiarabiske myndigheter tilbyr å betale reise og opphold for en kristen misjonær, blir det for dumt å takke nei.

Førsteinntrykket mitt av Muhammeds hjemland var en spesiell blanding av totalt muslimsk og veldig moderne.

• På en side så jeg mange kvinnegrupper tildekt i helsvart klesdrakt. Minaretene kaller inn til bønn, selv om jeg en fredags ettermiddag var overrasket over at det ikke kom flere (som indikert på forsidebildet).
• På den andre siden hadde Mr. Beast sin egne midlertidige fornøyelsespark (som jeg dessverre ikke fikk tid til å teste ut, bare stå utenfor). Jeg satt også på i en taxi med en saudiaraber som sa han var «wasted» fra dagen før, selv om rusmidler er minst like forbudt som kirker.

Forbudt med ordinære kirker

På konferansen jeg deltok på snakket jeg med en saudiarabisk leder i landets rådgivende organ.

Han hadde akkurat snakket om viktigheten av interreligøs dialog, noe jeg fant ironisk, ettersom kirker er forbudt i landet. Jeg måtte spørre han hvorfor.

Først nevnte han at det så og si ikke finnes saudiarabiske troende (selv om han hadde hørt om noe i media), og at det var bortkastet penger å bygge kirker ingen vil bruke.

Jeg kontrert og spurte: «Men hva med alle kristne migrantarbeidere, trenger ikke de et sted å tilbe?»

Svaret hans var at behovet ikke er så stort ettersom de bare er i landet et par år, slik at det også er bortkastede penger.

Men for et land som bruker opptill 1800 milliarder norske kroner i året på bygge- og utviklingsprosjekter er det vel ikke pengene det står på.

De ønsker å bevare mest mulig av sin islamske identitet som islams opprinnelsesland.

Og selv om kristne migrantarbeidere bare er i Saudi-Arabia et par år, så kommer det vel alltids nye? Hvis muslimer har krav om å be fem ganger om dagen, burde ikke kristne kunne be offentlig på to år?

Likevel erkjente han at det er en endring som skjer i landet, spesielt blant de unge. De er mer åpne for nye moderne impulser, noe jeg velger å tolke som forhåpentligvis en åpning også for evangeliet. 

Den misjonerende vaskehjelpen

Senere samme kveld ble jeg invitert av en Ahmhadiyya-muslim til boblebadet på hotellet. Da vi var ferdig sa han om vaskehjelpen: «Han er en kristen fra Filippinene».

De hadde tydeligvis snakket sammen dagen før.

Jeg tenkte jeg også ville snakke med han. Før jeg rakk å fortelle at jeg selv var misjonær, begynte han å fortelle bibelhistorier til meg med veldig begeistring og høflighet – nesten litt for høflig, ettersom han sa «Sir» i hver setning.

Gladkristen var definitivt en passende definisjon på han!

Det han fortalte overrasket meg. Sammen med andre migrantarbeidere hadde de sin egen undergrunnskirke. Han fortalte meg også at han hadde vært med å lede åtte migrantarbeidere til tro – i Saudi-Arabia! 

Han erkjente at det fremdeles var utfordrende å snakke med lokale fra Saudi-Arabia, men tenk på mulighetene han har til å nå migranter! Forhåpentligvis vil også lokale saudiarabere bli interessert i troen disse bærer med seg.

Be om en åpen dør for evangeliet

Til slutt, da jeg begynte å bli litt ukomfortabel og svimmel av varmen, etter en times tid bare iført et håndkle, fikk vi be sammen. Da gråt han av takknemlighet for å treffe en annen kristen. Denne merkelige situasjonen gjorde inntrykk på meg.

Mitt korte besøk i landet ga meg håp om at evangeliet ser ut til å ha bedre jordsmonn enn på lenge. Om det er kristne fotballspillere, vaskehjelper eller andre yrker, kan de være teltmakere for Jesus.

Akkurat nå er det også urolig i regionen. Bli med å be for folk og nasjoner, og at de skal bli kjent med evangeliet om Jesus som gir varig fred. Be for verdens muslimer som avslutter ramadan med Eid-feiring, og at Jesus må åpenbare seg for noen av dem.