Jesus-film, dåp og nyslaktet geit

Det har nå gått fire månder siden vi tok farvel med familie og venner i Norge, og Sverige faktisk. I løpet av disse månedene har vi i TeFT fått oppleve NLM sitt misjonsarbeid i Øst-Afrika, og frukten av arbeidet.

Da jeg skulle sette meg ned å sette ord på en av de mange opplevelsene vi har opplevd de siste måndene, fant jeg fort ut at det var ingen enkel sak. Vi har fått vært med og sett utrolig mye misjonsarbeid, og at misjon virkelig gjør en forskjell. Jeg sitter igjen med mange inntrykk og opplevelser som jeg kunne ha skrevet om, men jeg vil trekke frem en dag da vi fikk være med å se hvordan misjonærene jobbet inn mot datoga-folket.

Geita ble slaktetså fort vi hadde kommet ut av bilen

Det var en  varm dag i januar vi befant oss i Katesh i det tidligere huset til misjonærene Marit og Leif Thingbø. De startet for seks år siden misjonsarbeid blandt datogaene, men har nå trukket seg stille tilbake, men reiser jevnlig ut og besøker dem.Vi var så heldige at de var ute mens vi var der, så vi fikk være med å oppleve en søndag blandt Datoga-folket. Denne søndagen gikk turen til landsbyen Gassaboy.

Da vi steg ut av bilene ble vi møtt av en gjeng herlige mennesker som tok godt imot oss og slaktet geita (middagen) så fort vi hadde kommet ut av bilen. De som møtte oss var de første datogaene i det området som fikk ta imot evangeliet, og som i ettertid har jobbet ivrig blandt sitt folk for å forkynne evangeliet. Det er festmiddag når en gjeng wazungu (hvitinger) ankommer bushen. Mens middagen kokte, samlet menigheten seg i kirken for å feire gudstjeneste.

Tutaona zaidi!, tutaona zaidi!

Etter gudstjenesten ble  alle i kirken invitert hjem til en familie der mor og fire unger skulle døpes. Dåpen har fått en ny mening for meg etter møtet med disse menneskene, de lengtet virkelig etter å bli en del av Guds familie, og det helst fortest mulig. Dette ble et fint vitnesbyrd for meg at misjon fungerer, og at arbeidet blomstrer selv om det ikke er fastboende misjonærer der nå. Det ble virkelig stort for meg å se hvor store ting Gud gjør med sitt folk.

Da skumringen brøt frem, hadde Leif og en medhjelper rigget opp et lerret under stjernehimmelen, og folket strømmet til for å se Jesus-filmen. Før de startet filmen fikk datogaene se musikkvideoer på sitt eget morsmål, hvor de sang klare vitnesbyrd om hvor stor Gud var blitt i deres liv. Dette var noe de to hundre seerne var begeistret for så de ropte «Tutaona zaidi!, tutaona zaidi!» (vi vil se mer!, vi vil se mer!).

Vår bønn og ønske er at ropet om å se mer av Jesus ikke må stilne blant kristne i verden, men at vi sammen med datogaene kan forenes med deres rop og ønske om å få se mer. Slik at vi kan forenes med dem i himmelen.