Mennesker rundt meg har alltid vært klar over at jeg er en kristen, og det har jeg vært stolt av.

I år er jeg elev på Bibelskolen Fjellhaug, på linja ungGlobal, og i vinter fikk jeg ta del i et vitnemøte i Øst-Afrika som satte i gang en tankeprosess: speiler jeg Jesus til menneskene rundt meg?

Anna og bibelversene

(Med hensyn til sensitivitet er navn på enkeltpersoner byttet ut)

En vegg av varme slo imot meg i det jeg bevegde meg ut av den klamme bussen.

Ruinerte og nedslitte hjem omringet huset til Anna og familien. Inne i stua hennes sto vifta på for fullt, og jeg talte sekunder mellom hver gang vinden fra den traff meg. 

Vi besøkte Anna og hennes familie i en storby, i en del av landet hvor islam er regjerende religion. Familien lever som eneste kristne, i et området med muslimske naboer på alle kanter.

Flere av familiemedlemmene delte sine vitnesbyrd om deres liv fylt av forfølgelse og uro. Blant dem som delte var dattera Sarah.

Hun fremførte bibelvers på egenkomponerte melodier, som hun hadde skrevet som en hjelp til å pugge versene.

Etter samlingen hadde familien et siste ønske; at vi skulle be for hverandre.

Sarah og hennes sterke tro

Sarah og jeg er ungdommer som befinner oss i to vidt forskjellige hverdager. Vi har forskjellige utgangspunkt, og dermed ikke samme forutsetningene for vårt trosliv.

Man skulle tro at jeg kom best ut av denne sammenligningen. Jeg som har trosfriheten, et stabilt kristent nettverk og generelt gode forutsetninger for en sterk relasjon med Gud. Jeg erfarte det motsatte.

Da det var tid for at vi skulle be sammen, var det Sarah som tok ordet. Bønnen som hun ba over oss, var preget av stor takknemlighet. Den var preget av en tiltro til at det hun ba om, faktisk kunne skje.

Hun uttalte et tydelig ønske om at Gud skulle føre henne der hun kunne brukes mest, noe jeg fant så utrolig for ei jente i hennes situasjon. 

Hun som opplever å bli forfulgt, som kun har familien som er kristne rundt seg, ja, hun som ikke har lov til å dele sin tro med andre, hun uttrykte en sterkere tro enn jeg får til. 

Gud virker gjennom Anna og Sarah

Jeg og teamet jeg reiste med til Øst-Afrika har nå kommet tilbake til Norge. Jeg kom over Salme 40 en dag, hvor vers 4 utmerket seg for meg:

Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren. 

Jeg tror Gud virker på denne måten gjennom Sarah og Anna og hele deres familie.

Den sangen de opplever i sitt hjerte, den kommer kun fra Gud selv. En slik lovsang kan bli det middelet som får menneskene rundt dem til å se Guds storhet, og dermed vende seg til ham.

Sarah hadde så stor tillit til Gud at til og med jeg, som bekjenner meg som kristen, så det stråle av hele henne. Hvor stort lys kan hun ikke da være for sine?

Og hvor stort lys burde ikke da jeg kunne være for mine? 

Guds kraft alene

I Norge lever vi i travle hverdager, og jeg kjenner at jeg glemmer Jesus oppi det hele.

Sarah har skjønt viktigheten av å leve nær Gud. Hele livet blir innåndet av Den hellige ånd når vi søker Ham. Det ønsker jeg at folk skal legge merke til i meg. 

Det er godt for meg å huske på det som står i Salme 40, at det er Han som skal legge sangen i min munn. Det jeg skal gjøre er å søke ham, så vil hans lovsang bli lagt i meg.

Det er ikke av egen prestasjon, men i Hans kraft alene.