Ikke misjonær, men misjon-nokså-nær

Å jobbe som ettåring er spennende! Som ettåring får du en god mulighet til å bli kjent med det landet du bor i, kulturen og menneskene som bor her.

Ikke minst får du bli godt kjent med misjonærene som jobber på feltet.

Tett på misjonærene

Min hverdag som ettåring i Elfenbenskysten består av flere oppgaver, men hovedoppgaven min er å være en ressurs for misjonærbarna.

Jeg har «Globalskole» sammen med de misjonærbarna som går på internasjonal skole, for de skal også få undervisning i norsk og samfunnsfag. Jeg følger en nettbasert undervisning i samfunnsfag, norsk og KRLE sammen med dem. Da er jeg hjemme hos misjonærfamilien.

Jeg spiser middag der sammen med dem, og leker med de minste barna. Jeg har også fredagsklubb for misjonærbarna, men da kommer de hjem til meg.

Jeg får i tillegg være med i den nasjonale kirken på «lyttestund» for barn. Det er en barneklubb der de hører på et kristent radioprogram, får spørsmål om det de hørte etterpå, og til slutt leker vi sammen med dem.

Snakker fransk med de nasjonale

Høsten 2022 begynte jeg med franskkurs sammen med noen nye misjonærer. Som ettåring får man språkkurs et halvt år, og man kan tilegne seg mye språk på den tiden. Jeg ønsket veldig å lære språket, for å kommunisere med de nasjonale, og fikk mye ut av det halvåret.

Selv om jeg ikke hadde jevnlig påfyll med fransk på våren, så lærte jeg mer og mer av å bruke språket til dagligdagse ting. Som f.eks. å gå på butikken, eller prate med folk når jeg var ute og gikk. De fleste er veldig hyggelige, og ønsker å prate.

Misjonærbarna blir vennene mine

Som ettåring kommer du veldig tett på misjonærene, og blir nesten som en del av familiene deres. Barna gikk fort over fra å være «misjonærbarna» til «vennene mine».

En litt pinlig opplevelse jeg hadde med dette, var en gang jeg var i dyreparken med de 4 minste barna som er i alderen fra 1-3 år.

En mann som jobbet i dyreparken, spurte om det var barna mine. I stedet for å si at det var mine kollegaers barn, sa jeg at de var vennene mine!

Mannen så ganske rart på meg og sa bare «ehm, ok» og gikk videre. Ble litt flau da…

Oppkalt etter meg

Det er ikke bare misjonærene jeg har blitt godt kjent med her nede, men også ivorianere. Jeg har blitt spesielt godt kjent med en lokal familie fra kirken. Jeg har fått være hjemme hos dem flere ganger, og da de fikk et liten datter, ble hun oppkalt etter meg!

Veldig stas!

Mange jeg blir kjent med her, synes det er kjekt å vise meg ting fra kulturen deres. De tar meg med på marked, kledd som en av dem, de viser meg hvordan de bærer barna sine på ryggen, og bærer ting på hodet.

Å bære ting på hodet er mye vanskeligere enn det ser ut som.

Et annet syn på misjon

Det å være ettåring gir deg virkelig en unik opplevelse og en smakebit av misjonærlivet. Og for min del, så har det gitt mersmak!

Etter snart to år i Elfenbenskysten sitter jeg igjen med et annet syn på misjon.

Misjon er så mye mer enn bare evangelisering og å lære mennesker om Jesus. Det å skape relasjoner og vise Guds kjærlighet gjennom våre handlinger og væremåter, er også en stor del av det å drive misjon.