Gud er god
Møtelederen stoppet møtet og spurte: «Aslaug, hvorfor gråter du?» Hun svarte: «Fordi jeg så gjerne skulle gått en runde til i bygda»
Vi i NLM ung liker å tenke om oss selv at vi er nåtiden og fremtiden. Gårsdagen betyr lite når fremtiden ligger åpen for en nytenkende generasjon.
Mitt inne i denne optimistiske fremtidstroen oppdager man at fortiden faktisk har noe å fortelle oss. Når jeg leser misjonshistorie (en av mine mindre kjente hobbyer), så oppdager jeg at vår egen historie kan korrigere oss i dag. Nåtiden og fremtidens nyskapende arbeid trenger inspirasjonen fra fortiden. Jeg oppdager blant annet hvordan engasjementet for Norge og verden går hånd i hånd
«det er noe med de ukjente historiene som fenger meg»
Det er skrevet mange bøker om troshelter som har reist ut i en ukjent verden for å dele budskapet om en levende Jesus. Men det er noe med de ukjente historiene som fenger meg. De historiene som ikke er skrevet ned eller registrert i arkivet til NLM.
På den andre siden av jernbanesporet i bygda jeg vokste opp, bodde Aslaug. Jeg husker vagt ei lita gammel dame som hadde vært misjonær.
«Pappa, stemmer det at Aslaug var misjonær» spurte jeg her om dagen. Svaret skapte en ny troshelt hos meg.
Vekkelse i bygda
En gang på 30 tallet var det vekkelse i bygda hjemme. Vekkelse betyr at relativt mange ble kristne på kort tid. En kveld knelte hun ned mellom min bestemor og bestefar. De tre var 17 – 18 år gamle. Aslaug ble en kristen den kvelden.
Noen år senere bestemte Aslaug seg for å bli misjonær. Ho hadde det vi kaller et misjonærkall. Det hun selv hadde opplevd med Gud ville hun dele videre med dem som aldri hadde hørt om Jesus. Aslaugs vei til tjeneste var ikke bare enkel, men etter litt om og men, dro Aslaug til Kina. Hennes tjeneste i NLMs første misjonsland ble ikke lang, da misjonærene kort tid etter hennes ankomst måtte forlate landet. Myndighetene stengte landet for misjonærer.
«Aslaug levde ut sitt vitnesbyrd i den hun var. Hun greide seg med villige føtter og hender, og dårlig språk.»
Aslaugs kall måtte ha vært noe mer enn bare til Kina, for hun dro videre til Etiopia. Etiopia var NLMs nye misjonsland etter Kina. Det sies om Aslaug, at hun ikke var en typisk forkynner eller spesielt god i språk. Hun hadde mange ganger bruk for sin gode selvironi i møte med språkutfordringer.
Men Aslaug levde ut sitt vitnesbyrd i den hun var. Hun greide seg med villige føtter og hender, og dårlig språk. I dag har vår samarbeidskirke i Etiopia 6,3 millioner medlemmer. Aslaug var med fra starten.
Aslaug levde sine siste år i Norge, i den lille bygda jeg kommer fra. Tror dere misjonstjenesten sluttet i det hun kom hjem til Norge?
Hver gang Aslaug skulle ha møte gikk hun fra hus til hus og ba inn til møte. Alle visste hvem Aslaug var, så hun fylte opp huset sitt. Det sies at hvis hun møtte noen som ikke var på møte, så stoppet hun og spurte: «Hvorfor kom du ikke?». Aslaug kunne gjøre det, fordi hennes godhet gjorde det naturlig.
“Nå er vi en ny generasjon som skal gå vår runde.”
To uker før hun døde, ble hun hentet på aldershjemmet og båret inn til sitt siste møte. Det var i stuen hjemme hos bestemor og bestefar, de hun for mange år siden hadde satt seg ned på kne sammen med. Under husmøtet satt Aslaug og gråt i et hjørne. Møtelederen stoppet møtet og spurte:
«Aslaug, hvorfor gråter du?»
Hun svarte:
«Fordi jeg så gjerne skulle gått en runde til i bygda»
Etterpå ble hun båret ut igjen og kjørt hjem til aldershjemmet. Så døde Aslaug. Men minnet om en troshelt som hadde Guds hjerte for mennesker, Norge og folkeslag skal få leve videre.
Nå er vi en ny generasjon som skal gå vår runde.
