UP Tilbake
For noen år siden besøkte jeg India for første gang. Der møtte jeg en ung mann som ble kastet ut hjemmefra da han var 14 år.

For noen år siden besøkte jeg India for første gang. Der møtte jeg en ung mann som ble kastet ut hjemmefra da han var 14 år.

- Selv om jeg var alene, visste jeg at Jesus var der, sa han.

Misjon

«Misjon» er spalten der du kan lese om hva misjon er, om misjonsprosjekter, misjonærer og misjonsland og om de kristnes ansvar for å gi evangeliet om Jesus videre til andre.

Vi kjørte oppover. Fjellene i Himalaya lå foran oss. Mot vest kunne vi se verdens tredje høyeste fjell. Fjellet var i Nepal. Noen kilometer østover kunne vi se fjellene i Bhutan. Noen mil lengre nord var grensen til Kina. Utsikten var fantastisk.

Etter noen timer i bilen stoppet vi og begynte å gå nedover dalen, gjennom en tett skog. På veien passerte vi flere småhus. Det var rent og pent, og menneskene vi passerte hadde vennlige ansikter. De smilte mens de hilste ved å legge håndflatene sammen under haken og bukket. Alle tilhørte en liten bhutansk stamme.

Bak noen trær kunne vi se noen store hus og høre noen mennesker prate og le. Jeg lurte på hva dette var. Landskapet åpnet seg og vi kom inn på en stor plass med flere hus rundt.

En yngre mann stod og smilte. Det var tydelig at vi var ventet. De hvite tennene hans skinte opp i det brune fjeset. De skrå øynene var typisk for menneskene i området, ganske likt som i Kina.

Godtok ikke troen

– Velkommen! Velkommen!, ropte han på engelsk. Stemmen var full av glede. Han viste oss rundt, mens han fortalte om landsbyen. – Her bor det 250 personer, sa han.

Flesteparten i landsbyen var buddhister. Jeg tippet min nye venn var 20 år. Senere fortalte han at han var 28.

Mens vi spiste middag, fortalte han historien sin. Da han var 14 år, bestemte han seg for å bli kristen. Faren hans var kommunist, og godtok ikke at hans eldste sønn var den første i landsbyen som ville tro på Jesus.

Dette var så skammelig at gutten ble kastet ut hjemmefra. Alene bygde han en hytte av tømmer i utkanten av landsbyen, hvor han måtte bo alene.

– Selv om jeg var alene, visste jeg at Jesus var der. Han bodde sammen med meg, sa han.

Etter hvert som årene gikk, begynte flere mennesker i landsbyen å tro på Jesus. Nå var over 20 personer medlemmer i den lille landsbykirken. Mannen var pastor for den lille flokken.

Bevaring av kulturen

– Språket vårt holder på å dø, sa han. – Det er kanskje mindre enn tusen personer som snakker det. Men fordi Gud har skapt oss er kulturen vår viktig. Derfor håper vi nå Bibelen kan oversettes til språket vårt, slik at det kan bevares og for at vi kan lese Guds ord på vårt hjertespråk, sa han.

Ofte hører jeg mennesker si at misjonærer ødelegger kulturer. I dette tilfellet var det motsatt. Her var det de kristne som ville bevare det lille språket og sørge for at deres kultur og skikker ikke forsvant.

Slik er det mange steder i verden. Misjonærer og kirker er med og bevarer språk og kultur. På denne måten viser de i praksis Guds hjerte for alle folkeslag.

Guds hjerte for folkeslagene

Bibelen forteller oss i Johannes Åpenbaring 7,9 at en dag skal representanter fra alle stammer, folk, språk og folkeslag stå foran Guds trone for å tilbe Jesus. Dersom ett språk mangler, vil det være et hull.

Misjonsbefalingen sier vi skal gjøre alle folkeslag til disipler. Om vi mangler ett, så har vi ikke fullført oppgaven Jesus ga oss. Hvorfor? Fordi Guds hjerte banker for alle mennesker i alle folkeslag.

Illustrasjonsfoto ved: Pop & Zebra/Unsplash.com

Siste fra hver kategori