Det er lett å tenke at misjon handler om fjerne jungler og utilgjengelige fjellandsbyer. Men det finnes en unådd folkegruppe midt i Europa.

Unådd folkeslag

Bosniakkene i Bosnia-Hercegovina regnes som en av Europas minst nådde folkegrupper.

Ifølge Joshua Project bor det rundt 1,6 millioner bosniakker i landet. Rundt 95 prosent er sunni-muslimer.

Bare rundt 0,03 prosent regnes som evangeliske kristne. Det betyr noen få hundre mennesker.

For noen uker siden besøkte jeg byen Zenica. Med rundt 20 000 innbyggere og høy andel bosniakker, anslås det at det finnes rundt 40 kristne i hele byen.

To av dem er Inas og Sedin, avbildet øverst i saken. De er far og sønn, men har kommet til tro på ulikt vis, de siste årene.

Misjon blant bonsiakker

Religion følger etnisitet i Bosnia. Kroater er katolikker. Serbere er ortodokse. Bosniakker er muslimer. Å bytte tro kan derfor oppleves som å bytte identitet, og svikte folket sitt.

Jeg fikk besøke den lille evangeliske kirken i Zenica som også fungerer som et dagsenter for barn fra utrygge hjem. I denne kirken var det også mange gutter mellom 15 og 30 år.

De fungerte som vertskap, serverte oss mat, redde opp senger, vasket og ryddet.

Vi samtalte med dem. De var rett og slett utrolig hyggelige.

Pastoren i denne kirken har tatt seg av disse guttene fordi de havnet utenfor samfunnet.

Og med utenfor samfunnet mener jeg ikke at de strøk på eksamen.

Flere av de hadde vært i fengsel.

Noen av dem hadde handlet dop og var dermed utestengt fra EU. En femtenåring hadde forsøkt å sprenge skolen sin. Og de aller fleste av dem hadde brukt eller brukte fremdeles rus.

Det var spesielt å høre at dette var historien til den blide gutten som serverte meg kaffe. At han som jeg lo og samtalte med, fremdeles slet med rus.

To sterke inntrykk sitter jeg igjen med.

1. Folk er så mye mer enn sin historie

Bak hver kriminelle handling, hver rusavhengighet og hver ødelagte skolepult finnes det et menneske med et ansikt og en historie.

Og en lengsel etter å bli sett. Det er så lett å plassere mennesker i kategorier som «kriminell», «narkoman» og «problembarn». Men når du sitter ansikt til ansikt med dem, forsvinner merkelappene.

Jeg så gutter på min alder, som hadde gjort alvorlige feil, men som nå snakket om Jesus. Som drømte om et annet liv enn det de hadde vokst opp med. En drøm som startet med at Gud fant dem, midt i mørket.

2. Livet mitt handler ikke om meg

På vei hjem fra Bosnia satt jeg med en uro i kroppen. For hva lever jeg egentlig for? Komfort? Karriere? Anerkjennelse?

I Zenica møtte jeg mennesker som risikerer relasjoner, familie og rykte for å følge Jesus. Å bli kristen som bosniakk er ikke bare et personlig valg, men et brudd med egen kultur og slekt.

Det setter mitt eget liv i perspektiv og minner meg på hva som er viktigst. Å vinne mennesker for Jesus og å gi håp der håpløsheten rår.

For livet mitt handler ikke om meg. Det handler om Ham. Og om dem som ennå ikke kjenner ham.