Det var en gang en fredagskveld. Fire hvitinger var invitert til en hyggelig sammenkomst med det såkalte dream-teamet i den internasjonale menigheten. Alt lå til rette for en trivelig kveld.

Helt til vi innså at taxisjåføren som skulle frakte oss trygt fram, ikke ante hvor vi skulle og så sitt snitt til å utnytte oss naive utlendinger for en god slant med penger.

Mer og mer utålmodige

Turen skulle egentlig bare ta 5-10 minutter, men vi endte opp med å tilbringe over en time i taxien med et tikkende taksameter.

Først fortalte sjåføren oss at han snakket engelsk, men etter hvert som vi ble mer og mer utålmodige, virket han mer og mer uforstående til hva vi prøvde å formidle. Når vi prøvde å få han til å kjøre saktere så vi kunne lese husnumrene, gasset han bare på.

Vi ble til slutt så provoserte at vi ba han stoppe så vi kunne kontakte pastorfamilien for å finne ut hvor vi var og få nærmere veibeskrivelse. Han virket fortsatt like uforstående. Da bestemte vi oss for å ta saken i egne hender og gå det siste stykket.

Stemningen snudde

Vi gav han summen turen i utgangspunktet ville ha kostet, men han ble ikke fornøyd og fulgte etter oss. Vi søkte til slutt dekning i nærmeste butikk, for å vente på hjelp. Og hjelpen kom, i form av to gentlemen på motorsykkel som bragte oss trygt frem. Det endte imidlertid med at vi betalte det dobbelte av den egentlige summen.

Stemningen snudde heldigvis da vi ankom familien Duncan. Vi fikk deilig indisk mat i trivelig lag mens vi la planer for kirka de neste månedene. Det er virkelig en inspirerende gjeng vi har blitt kjent med.