Der ingen feirer jul
– Stjerna i vinduet vårt skinner liksom litt klarere her, skriver Misjonssambandets utsending i et hemmelig land.
Her en kveld da mannen min skulle legge eldstejenta vår, ble de liggende å snakke om steder i verden hvor de ikke kan lese fritt i Bibelen.
«Dit vil jeg aldri reise,» kom det momentant fra henne.
Samtalen gikk så videre på å snakke om hvordan de som kan lese fritt i Bibelen og som kjenner Jesus, kan fortelle det de vet til mennesker som ikke har hørt.
Begge var enige om at dette var en god idé.
Jeg har hatt noen av mine fineste adventstider i dette landet.
Nå har det seg slik at vi bor nettopp et slikt sted hvor Bibelen skjules av dem vi kjenner som har en.
Selv flagger vi heller ikke for mye med Bibelen, men vi prøver å leve i den.
Jeg har hatt noen av mine fineste adventstider i dette landet. Bibelen og den kjente historien fra Betlehem har liksom aldri vært nærmere.
En ting er at esler og kameler går i gatene, sola varmer på dagen og vi dekker oss med sjal, men stjerna i vinduet skinner liksom ekstra klart her, julesanger blir som nye og lukten fra julekakebaking føles unik.
Det er nok fordi det ikke er så mange hus med stjerner i vinduet her. Julesanger høres bare når vi selv ber inn til julesang og fyller huset med det. Tilgjengelige julekaker er de vi baker selv (7 sorter eller ikke).
På samme måte er det med Bibelen. Den finnes i svært få hjem rundt oss.
Budbærere
I en av adventskalenderne våre har jeg laget tynne strimler med ett bibelvers for hver dag frem mot jul.
Hver dag finner vi frem en og en strimmel, og til slutt skal det bli en julelenke av det.
Jeg ønsker at adventstiden skal handle om den kjente historien fra Betlehem: Gud kom til oss og til disse menneskene vi lever blant.
Måtte Gud bruke stjerna, julesanger, julekaker og oss til å være Hans budbærer av denne historien denne jula.
Og eldstedattera vår er et lys i seg selv. Hun vet det bare ikke selv!
