100 barn og mye latter

Litt for tidlig en onsdags morgen, kjører en litt for full taxi bortover en litt for humpete grusvei. Vi er i Bayan Ulgii, i Mongolia. Vi skal arrangere aktivitetsdag for de lokale barna, og vi er litt for seint ute.

I begynnelsen av august fikk jeg, sammen med to andre, reise med TeFT Team til Mongolia – et annerledes og spennende misjonsland. På turen i Mongolia lærte vi om NLMs arbeid der, ble kjent med lokale kristne og var turister.

I løpet av to innholdsrike uker fikk vi oppleve alt fra geitemelking, karaokebar, kashmir-shopping og fjellturer. Forskjellene fra by til landsby var store, og vi fikk oppleve begge deler. Denne litt for tidlige onsdagsmorgenen befant vi oss i en liten by vest i Mongolia.

Flom

Tidligere i sommer ble en av bydelene i Bayan Ulgii rammet av flom. Mange familier mistet hjemmene sine, og nå holdt de på å bygge seg nye. På et stort flatt og støvete område stod gerene, teltene mongolene bor i, tett i tett.

Det er barna til disse flomrammede familiene vi skal leke med denne formiddagen. Dagen i forveien hadde vi gått fra ger til ger og  invitert.  –Jeg tipper det kommer rundt 30 barn, anslo Karen Colban Hoel optimistisk. Hun er en av de to utsendingene NLM har i denne byen.

Kaotisk, men moro

Etter at den litt for fulle taxien har kjørt litt for fort i noen minutter, er vi fremme på sletta der vi hadde bedt barna møte oss. I et hjørne sitter fem-seks barn og venter. Men det tar ikke lang tid før barn strømmer til. Snart har over 100 barn, fra barnehagealder til tenårene, samlet seg.

å be noen gå hjem, var uaktuelt

Vi har bare med oss én tolk, men å be noen gå hjem, var uaktuelt. Å lære mongolske barn norske leker er vanskeligere enn vi trodde, og tolken vår roper og svetter om hverandre. Men ørten tante knute-, og stiv heks-runder senere kan vi sende glade barn hjem.

Mer enn å preike

Denne hektiske, svette og støvete dagen lærte minte meg på noe viktig. Å drive misjon handler ikke alltid om å ”preike” for folk, men å se mennesker og deres behov slik Jesus gjorde.

Spre glede og gi av sin tid. –Flere tror at min misjonærtjeneste går ut på å være en sånn ”moder Teresa”  som tar seg av fattige barn. Men jeg jobber som sosionom, og har rett og slett en kontorjobb, forteller Karen. Gjennom å være en hverdagskristen får hun være et vitne for Jesus i det lokalmiljøet hun er en del av.

– Mange tenker ofte at man må gi avkall på, og ofre mye for å være misjonær. Slik føler ikke jeg det. Jeg ser på det som en gave at Gud vil bruke meg på dette fantastiske stedet, i dette flotte landet, sier Karen.

Å la seg lede av Gud

Jeg vet at befalingen som Jesus gav til oss alle, også gjelder meg, om

jeg så velger å utføre den i Norge eller i et annet land. Men jeg tenker ofte for vanskelig om misjon, at jeg ikke er klar for en slik tjeneste, at misjon handler om store offer og mektige gjerninger.

Men noen ganger er det kanskje nok å ta seg tid, tid til å leke stiv heks, tid til å spre litt glede og ikke minst tid til å la seg lede av Gud.