Switchfoot – Fading West

18 år, 9 studio-album, 2 live-album, én spillefilm og én Grammy. Switchfoot har en lang fartstid i musikkbransjen og har etterhvert opparbeidet seg en stor fanskare. De slutter likevel aldri å fornye seg selv. De har blitt verdensstjerner, men de er fortsatt de kristne surferne de startet ut som.

“Fading West” er et friskt pust i bandets lange platekatalog

Med 2009-albumet  “Hello Hurricane” entret bandet inn en mer eksperimentell periode i sin karriere, og gravde seg kanskje enda dypere med den mørke og ærlige utgivelsen “Vice Verses” fra 2011. De fikk bevist at de ikke var redde for å tenke nytt, og proppet albumet full med rocka gitarriff, fete basslinjer og noen dype bærende hiphop-beats.

“Fading West” er  et friskt pust i bandets lange platekatalog, det mest energiske albumet så langt og staker muligens ut retningen for hva vi kan forvente i fremtiden. Hiphop-inspirasjonen som vi først så i “Vice Verses” ser ut til å ha fått rotfeste i San Diego-gjengen og kommer sterkt til uttrykk gjennom hele albumet.

Albumet er å regne som et slags akkompagnement til dokumentaren deres med samme tittel, som ble lansert i fjor.

Albumet er å  regne som et slags akkompagnement til dokumentaren deres med samme tittel, som ble lansert i fjor. Filmen tar for seg bandets jordomseiling på let etter musikalsk inspirasjon og gode bølger å surfe. Dette forklarer kanskje også hvorfor stadiumrocken vi er så vant med ikke er å finne på dette albumet. Surfestemninga er å ta og føle på, og de fleste av sangene hadde glidd greit inn i sommerens spilleliste.

Tekstene er ikke  akkurat de tyngste å følge og når det i tillegg er lagt inn et “Whoa-oh” i annenhver sang så det skal ikke være noe problem for alle og enhvert å synge med allerede fra første stund.

“Love Alone Is Worth The Fight”  må regnes som et av høydepunktene på plata, og setter standarden for hva du kan forvente å høre i fortsettelsen. Det er kanskje en mer finpolert pop-sound enn det man er vant med fra Switchfoot, men som det svinger! “All Or Nothing At All” med sin tunge trommebeat som drivhjul, faller i samme sjanger, og vil være lettspiselig for de aller fleste.

“Let It Out”  presser grensene mot pop-en ytterligere, og drives av synthlinjer, “oh-ing” og et salig klappe-kor. Hvis du ikke kommer i godt humør av denne sangen, så vet ikke jeg! “Who We Are” stjeler nærmest inspirasjonen sin rett fra MGMT, med barnekor og full pakke, mens “When We Come Alive» og “Slipping Away” begge kunne ha vært B-spor til Coldplay’s Mylo Xyloto.

Det er nesten utelukkende upbeat gladsanger.

I all hovedak  er det et intenst album vi har med å gjøre. Det er nesten utelukkende upbeat gladsanger, og en hardbarka Switchfoot-fan vil nok savne den klassiske rocka sounden som har vært deres varemerke i så mange år. “Say It Like You Mean It” og “When We Come Alive” er nok noe av det som viser oss at Switchfoot ennå ikke er blitt fullstendig dratt inn i pop-juvet. De skitne gitarriffene og den aggresive rocken som tidligere har vært deres kjennetegn blant annet i monsterhittene “Meant To Live” og “Stars”, kommer tydelig til uttrykk her igjen, selv om det ikke er like punk-inspirert lengre.

“Fading West” er  et stilistisk og tematisk samlet album. Jeg har kost meg med de få gjennomhøringene jeg har hatt og det vil være et album som får stå langt fremme i køen av plater med gladsanger denne våren.

(Man skal være klar over at Jon Foreman som skriver de fleste av sangene til Switchfoot har et syn på kristen musikk som er noe annerledes enn hva som tradisjonelt sett sees på som lovsang. Mer om dette kan du lese her.)

Foto: switchfoot.com