Reiser med forventning

Signe har visst  at hun ville misjon siden hun var 19. Det var ikke gullskrift på veggen, men da skjønte hun at Gud kunne bruke ho til det. Før trodde hun ikke hun var god nok for å «reise ut», nå forstod hun at det ikke var det det handla om. Dette skjedde i Mexico, der hun var på Disippeltreningsskole (DTS). Så kom hun hjem til Norge, og tida gikk mens hun studerte. Men etter tre år begynte hun på prossessen.

– Jeg meldte meg til mange forskjellige misjonsorganisasjoner, og ble etterhvert plassert i Mali. Så gikk det i vasken (fordi hun møtte Georg, journ anm). Alt ble utsatt. Jeg tror Gud leder på noen snirklete måter noen ganger. Det er viktig å ikke drøye, men Gud har kanskje andre planer.

Før var det en teoretisk greie, men så fikk jeg et hjerte for det

Egentlig var Signe  forberedt på å reise alene. Hun tror ikke man trenger å vente på en mann.

– Det var ikke noe jeg gjorde med tynget sinn, det kan bli bra selv om man reiser alene. Gud leder.

– Misjon var alltid viktig for meg. Men det gjaldt ikke meg konkret. Jeg begynte på Fjellhaug. Der følte jeg at jeg fikk et kall. Før var det en teoretisk greie, men så fikk jeg et hjerte for det, forteller Georg.

Han ble plassert i Indonesia for flere år siden. Men det passet liksom aldri å reise. Det var viktige oppgaver i Norge også. – Og så kom Signe dalende.

Det var da de etterhvert (eller egentlig ganske raskt) fant ut at det var greit å slå sammen planene sine. Begge er opptatt av hvordan de som regnes blant de minst nådde med evangeliet kan nås, så å bli enige om hvor de skulle dra ble en prosess men ikke et problem.

– Det er hovedgreia for meg, sier Signe. – Jeg ville dra til et sted der det ikke er kistne fra før.

– Å reise til et sted der de ikke kjenner til evangeliet er greia, ikke bare et poeng, legger Georg til.

Å reise er ikke et offer for oss, vi gleder oss

De skal først  være et år i Albertville for å lære språk, før de fortsetter sørover til et land i Nord-Afrika der de skal lære enda et nytt språk, og etterhvert begynne å jobbe. De forbereder seg på at det kan bli tøft og utfordrende, men de tror også at det skal bli spennende.

– Håpet er jo at vi kan være med å gjøre en jobb som er viktig, at vi skal få fortelle om Jesus. Jeg håper at vi kan få se resultater, jeg veit det ikke er en selvfølge, sier Signe.

Etter flere år med mange forskjellige oppgaver til enhver tid, gleder Georg seg til å kun fokusere på én ting.

– Jeg gleder meg til å lære språk, og til å bare gjøre det. Jeg gleder meg til å leve i den kulturen, og til å jobbe litt mer snevert.

– Jeg har lyst til å forvente mye. Jeg tror Gud vil dette. At han har planer, sier Signe. – Å reise er ikke et offer for oss, vi gleder oss. Det største offeret er nok for foreldre og svigerforeldre.Vi reiser ut med glede og forventning.

Foto: Torgeir Henden