«Okkupert»

Etter sju episoder av «Okkupert», sitter jeg fortsatt å venter på at serien skal sparkes skikkelig i gang. Vi snakker om  tidenes dyreste norske tv-serie, og idéen er det suksessforfatter og artist Jo Nesbø som står bak.

Storpolitisk drama

Serien finner sted i en ikke altfor fjern fremtid, der Norge har vært rammet av en naturkatastrofe. Dette baner vei for at et miljøparti vinner valget, og stanser produksjonen av olje og gass. Energibehovet skal i stedet dekkes av miljøvennlige Thorium-anlegg. Dette liker ikke EU, som sårt trenger energien fra norsk olje og gass. De får derfor Russland til å gå inn i Norge med soldater og arbeidere, for å sørge for at olje- og gassproduksjonen settes i gang igjen.

Norge er okkupert, nærmest over natten. Regjeringen, under ledelse av  den «grønne» statsministeren Jesper Berg, sitter handlingslammet og lar russerne ta seg mer og mer til rette. For nordmenn flest forblir livet stort sett det samme, men ytringsfriheten og demokratiske rettigheter blir innskrenket. En norsk motstandsbevegelse mot den stille, russiske okkupasjonen vokser frem.

Skremsel?

Serien har møtt kritikk fra russisk hold for å være skremsel mot Russland. Dette kan man sikkert diskutere opp og ned. Men i serien er ikke russerne egentlig det sentrale. Det er de norske personene og hvordan de håndterer situasjonen som er det virkelig interessante.

Hvordan forholder de seg til utlendingene som har tatt kontroll over landet? Gjør de noe for å få tilbake det norske demokratiet? Eller er det viktigste at de kan leve livet som før, stort sett? Skal man tåle at landsmenn blir fengslet og overvåket fordi de har vært kritiske til en okkupasjonsmakt? Skal man tåle urett, så lenge det ikke rammer en selv direkte? Å få følge en norsk statsminister, en restauranteier, en journalist, en politimann og flere andre nordmenn har vært det mest interessante og ransakende med «Okkupert» så langt.

Uforløst

Idéen bak serien er god, om enn litt urealistisk. Da jeg hørte om den første gang, ble jeg umiddelbart begeistret. Nå, sju episoder senere, venter jeg fortsatt på at serien skal ta av. At den gode idéen bak serien skal nå sitt potensiale. Så langt er det noe uforløst over den. Det har vært som en eneste lang oppbygning. Noen ganger er det veldig spennende, men aldri så spennende at jeg faller ut av stolen. Det er som om håndbrekket er på bittelitt, hele tiden. Derfor blir konklusjonen etter sju episoder: «Okkupert» er helt ok. Så håper jeg at de siste tre episodene blir et fyrverkeri. Og det kan de bli.