Martha Marcy May Marlene

”No man is an island,” skrev poeten John Donne. Det er et språklig bilde vi kan forstå. Mennesket er ikke skapt for å være alene og isolert. Det er sunt og rett for oss å høre til i varme og gode fellesskap, med venner, familie, kristne. Den unge kvinnen Martha i filmen Martha Marcy May Marlene er intet unntak i så måte. Hun er i en dypt sårbar situasjon. Hun har mistet begge sine foreldre, og hun har ikke lenger kontakt med sin eneste søster. Hun kjenner seg ensom og forlatt i verden. Hun lengter etter fellesskap.

Til gjengjeld får hun en «ny familie» å dele livet med

Via en veninne  kommer hun etter hvert i kontakt med en gruppe menn og (flest) kvinner som bor sammen på en gård litt ute på landet, i idylliske omgivelser. Sjefen i gruppa, en middelaldrende mann ved navn Patrick, ber Martha om å slå seg ned sammen med dem. Hun må være med og arbeide med luking, matlaging, vasking og strikking på gården, men til gjengjeld får hun en ”ny familie” å dele livet med, som vil ta seg av henne. Patrick viser ømhet og omsorg mot Martha. Han gir henne et nytt navn, i tråd med hennes nye hjem og nye identitet: Marcy May.

Dette høres ut som en vakker historie, ikke sant? Som man sier på engelsk: ”What’s not to like?” Men Martha – eller Marcy May, som hun nå heter – finner etter hvert ut at det fellesskapet hun nå har blitt en del av, skjuler noen svært mørke og ødeleggende sider. Vil hun klare å bryte ut av gruppen? Ønsker hun i det hele tatt å gjøre det? Hvilket liv – hvilket fellesskap – skulle hun i så fall vende tilbake til?

/a>

Filmen gir derfor faktisk en ypperlig og realistisk innføring i hvordan sekter fungerer

Martha Marcy May  Marlene er en svært god film. Sjangermessig kan filmen beskrives som ”psykologisk horror,” og man kan for så vidt se den som ren underholdning. Men filmen er dypt realistisk og seriøs. Regissør og manusforfatter Sean Durkin har gjort grundige undersøkelser av hva som kjennetegner såkalte ”sekter” – altså små, tette grupper der man kontrolleres, ”hjernevaskes,” og gjerne utsettes for ulike typer overgrep. Filmen gir derfor faktisk en ypperlig og realistisk innføring i hvordan sekter fungerer – og hvordan menneskene i dem preges. (Man bør ellers være klar over at filmen viser en del nakenhet, samt noen sex-scener, men uten at det er pornografisk eller ”spekulativt.”)

Som kristne er  vi også kalt til å bygge fellesskap. Tenk på hvordan Apostelgjerningene beskriver de aller første kristne: ”De holdt sammen og hadde alt felles. Med ett sinn samlet de seg hver dag, og de hadde ekte og inderlig glede.” Jeg ble ofte sittende og tenke på dette mens jeg så ”Martha…” For hva hadde skjedd dersom Martha, i hennes sårbare situasjon, hadde blitt med i et av våre kristne fellesskap i stedet for den nevnte sekten? Hadde hun da fått del i et trygt og imøtekommende fellesskap, en ny og god familie som kunne gitt henne sunn vekst og indre helbredelse? Eller hadde vi kanskje avvist henne, hatt nok med oss selv, og våre egne ting…?

Foto: Filmweb.no / Tour de force