Harry Potter og Dødstalismanene

Det har gått ni år siden Harry Potter første gang dukket opp på kinoskjermen. Gjennom sju filmer av variabel kvalitet har vi sett ham vokse fra en forskremt skolegutt til en ansvarlig og dyktig ungdom som kjenner byrden av oppdraget sitt tynge. Vi har sett vennskapet mellom Harry, Ronny og Hermine vokse, og gang på gang fått bekreftet hvor avhengige de er av hverandre.

Harry Potter og  Dødstalismanene er del én av to filmer som til sammen utgjør en fem timers adapsjon av den siste boken i serien. Vi må vente til juli for å få med oss avslutningen. Denne første filmen fungerer dermed som en vegviser mot den store finalen, men det gir den også rom til å gå dypere inn i relasjonene enn vi har sett tidligere.

(Saken fortsetter under bildet)

Hermine og Ronny må ta farvel med familiene sine for å støtte bestevennen

«Dette er mørke  tider, det er ingen tvil om det», konstaterer magiministeren som det aller første som skjer i filmen. Dermed er tonen satt. Harry skal flyttes til et trygt sted, og Hermine og Ronny må ta farvel med familiene sine for å fortsatt kunne støtte bestevennen. Målet er å finne og ødelegge alle malacruxer, gjenstander som gir den mørke fyrst Voldemort liv. De lar seg ikke verken finne eller ødelegge på vanlig vis, og de har en sterk, negativ innvirkning på Harry, Ronny og Hermine. De mørke kreftene har inntatt magidepartementet, så de tre vennene må være særdeles forsiktige i valg av hvem de betror seg til. Hvem som helst kan være en spion, en forræder, stadig vekk opplever det at den de trodde var pålitelig, var mest interessert i å mele sin egen kake. De må både jakte på malacruxer, gjenstander som gir den onde Voldemort livskraft, og dødstalismaner, gjenstander med sterke, magiske krefter.

Jakten fører de  tre vennene inn i situasjoner som er både skumle og dystre, og det mørke i filmen understrekes både av utsiktene til en strabasiøs og potesielt dødelig kamp som ligger foran dem, og av hvordan de tre unge vennene kjenner at det begynner å ta på å hele tiden forsvare det gode. Filmen har med god grunn fått 11 års aldersgrense, med anbefalinger om egnethet fra 13 år på grunn av den truende stemningen og skrekkeffektene. Likevel er det ikke til å komme i fra at kanskje nettopp på grunn av det dystre preget er dette en av de mest interessante Harry Potter-filmene. Hovedgrunnen er portretteringen av hvordan de tre også må kjempe mot krefter i seg selv.

Det er lett å forstå Harrys smerte når han forsøker å kjempe kampen alene

Filmen er den  første der handlingen ikke i hovedsak foregår på Galtvort. Det gjør at historien plutselig har flyttet inn i omgivelser vi kjenner oss igjen i, og det bidrar til at hendelsene kjennes både mer troverdige og mer rørende. Det er lett å forstå Harrys smerte når han forsøker å kjempe kampen alene.

«Ingen andre skal dø. Ikke for meg», sier Harry når han finner ut at flere av hans nærmeste vil risikere liv og lemmer for ham.
Harry Potter og dødstalismanene er kanskje ikke den beste filmen i serien, men likevel holder den imponerende teknisk kvalitet. Kamerabruken er fascinerende, og hånddukkeeffekten som blir brukt når historien om dødstalismanenes opprinnelse fortelles er slående.

(Saken fortsetter under bildet)

«Harry bruker speilbiten til å ”se” hva som foregår rundt seg

Det finnes mange  paralleller til kristen tro også i denne filmen, slik vi har sett det i tidligere Potterfilmer. Mange ligger på et dypt nivå, som hvordan Harry bruker speilbiten sin. Denne filmen understreker hvordan Harry konstant vokser i sin innsikt, hvordan han bruker speilbiten til å ”se” hva som foregår rundt seg, både bokstavelig og i overført betydning. Flere ganger ser vi hvordan Harry ”var blind, men nå ser”, hvordan han bare ser gåter i første omgang, men så får mer innsikt og lærer å bruke gavene sine.

Men temaene som  er mest tydelige er allmenne tema som vi alle har godt av å dykke ned i – vennskap og svik, mot, viktigheten av et fellesskap der alle bidrar med sine evner. Harry viser også også gjentatte ganger behovet av å kjenne sitt opphav, sin egen bakgrunn. I denne filmen ser vi nok en gang hvor mye kampen mot den onde har kostet den unge gutten, og hvor virkelig det blir for ham når han for første gang siden han var liten kom tilbake til stedet han ble født. Han nekter å bruke magi for å beskytte seg selv, han ønsker å møte sin bakgrunn som seg selv. Budskapet ringer høyt i ørene i en kinosal full av mennesker som hver dag kler på seg en maske for å beskytte seg selv.

Denne artikkelen er gjengitt med tillatelse fra Damaris Norges nettside Kulturvinduet. © Copyright Damaris Norge

Foto: Warner Bros. / Sandrew Metronome (Filmweb)