Jeg vet godt at Jesus vil ha fellesskap med oss mennesker.

Men vil han ha noe med meg å gjøre? Det er et spørsmål jeg stadig kommer tilbake til.

I mine svakeste stunder føles det virkelig ikke sånn. Jeg er ikke verdig. Jeg når ikke opp til standarden. Jeg vet så godt hva han har sagt om hvordan jeg skal leve, men jeg får det ikke til.

Ofte kommer synden lurende uten at jeg skjønner det selv. Andre ganger vet jeg godt hva jeg driver med, men gjør det likevel. Hvorfor klarer jeg ikke å skjerpe meg?

Jeg skal jo være et forbilde, og har til og med som jobb å formidle trossannheter til andre.

Likevel er det så vanskelig å få denne kunnskapen fra hodet og ned i hjertet. Det er verdens lengste avstand, kan det føles som.

Følelser

«Føles som» – tygg litt på det.

For jeg kan føle på det ene og det andre, uten at det av den grunn trenger å være rett.

Dersom jeg har følelsene som grunnlag for min relasjon til Jesus, vil det sprike i alle mulige retninger. Jeg kan føle meg håpløs, men Jesus har gitt meg verdens største håp. Jeg kan føle at jeg har fikset livet, mens Jesus ser at jeg bygger på ustø grunn.

Samtidig skal vi ikke avvise følelsene helt. De kommer jo av noe, og kan hjelpe oss med å forstå at noe ikke er som det skal. Jeg tror de kan sette ord på et misforstått gudsbilde.

Herrens tanker

Mine egne, naturlige tanker forsøker å overbevise meg om at Jesus ikke vil være med meg. Men Bibelen, som er Guds åpenbarte ord, er stappet med historier som viser det motsatte.

Jeg har skjønt at jeg må gå dit for å finne ut om jeg har fred med Gud. I mitt eget indre finner jeg ikke noe svar – der finner jeg bare usikkerhet.

Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker. (Jesaja 55,9)

Bibelens svar på mine spørsmål

Dette er noen av tekstene som har blitt så gode for meg:

Vil Jesus tilgi meg, når jeg gjør den samme feilen igjen og igjen? Vel, han ber i alle fall Peter tilgi sin bror ikke bare sju ganger, men sytti ganger sju. Jesus sprenger rammene for hva som er fornuftig for oss. Når han ber oss om å gjøre det – da vil han selvfølgelig gjøre det selv! (Matteus 18,21-22)

Men jeg er jo så mye verre enn alle andre? Vel, Jesus satte fri en mann som holdt til ved gravhulene, hadde mange onde ånder i seg, var naken og skrek dag og natt. Da er jeg også innenfor rekkevidde, tror jeg. (Markus 5,1-20)

Men er jeg verdig? Vel, Gud spør ikke etter noen verdighet. I lignelsen om kongssønnens bryllup inviterer kongen først flotte og skikkelige folk til festen – men de ville ikke komme. Da gjør han noe rart – han inviterer alle! Ikke bare de «verdige», men hvem som helst. Gud spør ikke etter noen verdighet. Jeg får komme som jeg er. (Matteus 22,1-14)

Men hvordan kan jeg vite at han elsker meg? Her lar jeg Bibelen tale selv:

Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. (Romerne 5,8)

Han svarte meg

Når jeg har kommet til Bibelen med mine hjertesukk og spørsmål, har jeg funnet svar. Guds ord er fylt av gode nyheter. Den dårlige følelsen som jeg kan sitte med, bestemmer ikke om jeg har fred med Gud.

Jeg søkte Herren, og han svarte meg, fra alt som skremte, berget han meg. (Salme 34,19)