Uendelig verdi – uavhengig av mine prestasjoner

Hvem er jeg? Jeg vet hva det rette svaret er: Jeg er Guds barn, med uendelig høy verdi. Elsket akkurat slik jeg er. Jeg har alltid kunnet komme med dette svaret på rams, som en innøvd regle. Men det er ikke alltid like lett å tro på det.

Jeg har alltid vært en flink, kristen jente. Jeg har gjort det bra på skolen og vært engasjert i både studentarbeid og menigheten min. Vennene mine la merke til det og gav meg positive tilbakemeldinger. De gode tilbakemeldingene ble viktige for meg, men jeg innså ikke hvor viktige de var. Jeg bygde min identitet i det jeg presterte, de positive egenskaper som vennene mine la merke til. De egenskapene som gav meg skryt: flink på skolen og engasjert.

Da prestasjonene forsvant

Så gikk jeg på en smell. Høsten var i gang, studiet hadde startet og det var mye som skulle planlegges og gjennomføres av aktiviteter både på studiet og i menigheten.

Plutselig, helt uforventet, var energien min borte. Jeg klarte ikke å komme meg på skolen, jeg ble liggende hjemme på sofaen. I flere uker ble jeg liggende på sofaen, sliten og redd. Jeg ble liggende å gråte, både fordi jeg var så ufattelig sliten og i frykt for at energien ikke skulle komme tilbake.

I denne perioden merket jeg hvor mye jeg hadde bygget min identitet på det jeg presterte: skoleflink og engasjert. Nå var begge deler borte. Jeg stilte meg spørsmålet ”Hvem er jeg?”

«Jeg trodde det ville bli vondt å lese hva Gud sier om meg, men det gav meg endelig en ro.»

Jeg orket ikke å lese i Bibelen for jeg var klar over at det ville stå at Gud elsker meg, men jeg visste ikke lenger hvem ”jeg” var . Bibelen ble liggende og støve en lang stund, helt til en venn overtalte meg til å åpne den.

Jeg trodde det ville bli vondt å lese hva Gud sier om meg, men det gav meg endelig en ro. Jeg fikk lese at jeg er elsket av Gud, helt uten forbehold. Så enkelt. Det var ikke nytt for meg, men jeg trengte likevel å lese det på nytt. Gjennom Bibelen fant jeg meg selv.

Min uendelige verdi

Jeg vet ikke om det var Guds vilje at jeg skulle bli liggende på sofaen i flere uker, men jeg vet at han brukte den vanskelige perioden til å lære meg noe veldig viktig. Min verdi, min identitet, ligger ikke i det jeg presterer. Den kan ikke bygges på komplimenter fra de rundt meg.

Mine egne prestasjoner er sårbare og kan forsvinne. Min identitet er i Gud som hans barn – elsket kun fordi jeg er meg. Det er  ikke på grunn av det jeg presterer, men det er en trygg, solid og ekte identitet.

Det har gått flere år siden dette skjedde. Selv om jeg lærte noe viktig den høsten må jeg jevnlig minne meg selv på hvor jeg bygger min identitet.

«Gud gir meg, og deg, en uendelig stor verdi»

Det er ikke en hemmelighet at vi mennesker liker å høre at vi er flinke, og det er bra at de rundt oss legger merke til våre gode egenskaper. Det er godt å høre at vi blir satt pris på, og vi skal ta det til oss. Likevel er det viktig at våre egne prestasjoner ikke får være grunnmuren vi bygger verdien vår på. Gud gir meg, og deg, en uendelig stor verdi helt uavhengig av våre prestasjoner.