De fleste av oss setter pris på når andre tar initiativ. Enten om de inviterer oss på besøk, ber oss ut på date, starter å støvsuge stua eller tar tak der man ser det er behov i menigheten. Det føles godt, vi føler oss sett, ønsket og invitert.

Men hva skjer egentlig hvis vi alle tenker slik; at det hadde vært fint om det var noen andre som inviterte, noen andre som satte ting i gang? Kan disse ønskede forventningene gjøre oss passive?

Andre tar vel initiativ

Når vi ser et behov rundt oss tror jeg mange av oss kan tenke at det sikkert er noen andre som gjør noe med det.

Når vi kjører forbi en trafikkulykke er det lett å tenke at det sikkert er noen andre som stopper. Når vi ser at tørkepapiret på do er tomt, er det sikkert noen andre som fyller på. Når vi ser en tigger på gata, er det sikkert noen andre som gir litt penger.

Jeg tror vi ofte kan bli som levitten og presten i lignelsen om den barmhjertige samaritan. Vi ser et behov, men tar ikke initiativ til å gjøre noe med det. Satser kanskje på at noen andre trår til og tar i et tak.

Er vi faktisk åpne for at Gud kan bruke oss som bønnesvar på vår egen bønn?

Dette har jeg tatt meg selv i, også når jeg ser mennesker som trenger Jesus. På grunn av at jeg føler meg opptatt, eller har for lite frimodighet, ber jeg av og til en bønn som dette:

«Kjære Gud, må du åpenbare deg for disse menneskene. Må du sende noen andre til dem som kan fortelle dem om Jesus.»

Å be om at andre skal møte Jesus er både viktig og riktig. Men, hva hvis alle ber om at noen andre skal fortelle dem om Jesus? Da er det jo faktisk ingen som forteller dem.

Bønn kan på denne måten bli en liten ansvarsfraskrivelse. Er vi faktisk åpne for at Gud kan bruke oss som bønnesvar på vår egen bønn?

Å vegre seg for å ordne opp

For en stund tilbake kom jeg over en undersøkelse som ble gjennomført for noen år siden i menigheten jeg jobber i. Undersøkelsen (Naturlig Menighetsutvikling) gir noen indikasjoner på hva som fungerer og ikke fungerer i en menighet.

Det jeg la merke til i undersøkelsen var at menigheten scoret dårligst på kategorien varme relasjoner. Da jeg så nærmere på statistikkene, la jeg merke til hvor vi scoret aller dårligst. Det var på følgende punkt:

«Hvis jeg har en uoverensstemmelse med noen i menigheten, vil jeg gå til vedkommende for å ordne opp.» 

Det er tydelig at mange i menigheten ikke er villige til å ta initiativ hvis det er konflikter og uoverensstemmelser som ligger og ulmer.

Hvis ingen tar initiativ til å gjøre opp, forsvinner ikke nødvendigvis problemene. Tiden leger ikke alle sår. Det må en forsoning til, og da må minst én part ta initiativ til å gjøre opp.

Skynd deg å komme overens med din bror

Jeg sier ikke at det er lett å være den som tar initiativ. Det kan ofte være ubehagelig. Men hvis vi selv ønsker endring, må vi kanskje ta litt ansvar for å skape den forandringen selv.

Jesus lærer oss i Bergprekenen noe om å ta initiativ til å ordne opp i konflikter. Å la være kan ifølge Jesus få brutale konsekvenser:

Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Skynd deg å komme overens med motparten din mens du ennå er sammen med ham på veien. Ellers vil motparten din overgi deg til dommeren, og dommeren til vakten, og du blir kastet i fengsel. Sannelig, jeg sier deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre.
Matteus 5,23-26

Bibel 2011 © Bibelselskapet