Spillet uten vinnere
Det er best å ta på seg lykkeligmaska igjen. Jeg skal jo tross alt på møte i menigheten min.
6. mars 2014
Tema
Tema på iTro i mars er ærlig.
– Hei, hvordan har du det?
– Takk, veldig bra! Hvordan går det med deg?
– Så bra, jeg har det veldig fint jeg også! Så koselig å se deg.
Det er kanskje den aller vanligste av alle samtaler når vi nordmenn treffer hverandre.
Vi spør hvordan det går, og vi svarer at alt er supert.
Kanskje stemmer det, kanskje er det en blank løgn. Samma det. Colgatesmilet skal være hvitt og bredt, uansett om det kommer fra hjertet eller er like falskt som i reklamen. Det er sånn de sosiale spillereglene er. Høflighetsfrasene skal følges til punkt og prikke.
Også i menigheten.
Så da er det vel greiest å bare være som dem?
Uka kan ha vært crap. Skolen kan gå dårlig, jobben er et ork, mamma kan ha kreft og jenta du har drømt om i fire måneder kan ha sagt endelig nei. Samma det. Det er lørdag, det er tid for møte, og rundt deg er det 200 lykkelige mennesker.
Så da er det vel greiest å bare være som dem?
– Hei, hvordan har du det?
– Takk, veldig bra! Hvordan går det med deg?
Hver tredje ungdom mellom 18 og 29 år har vært ensom
Det var kanskje ikke helt sånn Paulus så det for seg, da han formante «bær byrdene for hverandre» (Gal 6,2). Det var kanskje ikke sånn de hadde det de første kristne, når folkene rundt dem sa «se hvordan de elsker hverandre».
Og det er vel egentlig ikke helt sånn vi ønsker å ha det i våre fellesskap.
En undersøkelse fra Røde Kors viste at hver tredje ungdom mellom 18 og 29 år har vært ensom. Da er det egentlig ganske merkelig, at jeg lenge gikk og trodde at jeg var en av de få i menigheten min som kjente på det samme av og til.
Vi ender alle opp med å tro at vi er alene om våre utfordringer
For nettopp et åpent og ærlig fellesskap bør egentlig være et av de aller viktigste og beste kjennetegnene til en kristen menighet, ungdomsgruppe eller lignende. Den treenige Gud har jo i all evighet vært fellesskap, og vi som er skapt i hans bilde har behov for det samme.
I stedet tar vi på oss masker og fasader og spiller et spill som aldri kan få noen vinnere.
Vi ender alle opp med å tro at vi er alene om våre utfordringer. Det gjelder også som kjærestepar og langt inn i ekteskapet og kjernefamilien.
Det er helt vanlig med vanskeligheter og utfordringer i et forhold, selv om det virker som om de andre parene i menigheten er lykkelige syv dager i uken. Det er helt vanlig at ekteskapet møter noen kraftige stormer, selv om det er to kristne som er gift.
Oppdraget vårt er å bære byrder
Vi trenger ledere som tør gå foran og vise sannheten bak fasaden. Vi trenger modige medlemmer i menigheten som tør å si at «nå har jeg det vanskelig», og trygge og modne søstre og brødre som tør å svare at «det var vondt å høre, men så bra at du sier det og kommer her likevel».
Og vi trenger noen som starter med å gjøre det som er meningen at vi skal gjøre.
Oppdraget vårt er å bære byrder.
