UP Tilbake
Små skritt er store

Små skritt er store

I jula fikk jeg en påminnelse.

Jeg fikk se et fokus som var slik jeg ønsker å ha hver dag her hjemme. Her ønsker jeg å vise hvem jeg tror på ved å gjøre, smile, og svare hvis noen spør.

Det høres litt  passivt ut. Og det er akkurat så passivt at det er lett å bare la det bli med et svar, med et smil eller en handling. Jeg glemmer at det handler om relasjoner. Det handler om å bli kjent og bli venner. Det var det jeg så i jula da jeg fikk besøke noen av NLMs utsendinger i en afrikansk by der mer enn folk flest er muslimer.

Man håper at de finnes. At de bare ligger lavt

Muslimer som blir  kristne står i reell fare. Hvor stor denne faren er kommer an på familen og miljøet personen er i. Man vet ikke om mange kristne der, men man håper at de finnes. At de bare ligger lavt.

Verden er urettferdig. Noen fryser, mens jeg har en ekstra dyne. Noen sulter, mens jeg stort sett spiser det jeg har lyst på. Noen (les: mange) vet ikke hvem Jesus er, jeg vet.

Det er ikke første gang i livet mitt at jeg har funnet ut dette. (Ikke fordi jeg er gammel og klok, men fordi dette er ting man kan oppdage på gata i byen jeg bor, på butikken, og på treningssenteret (iallfall om jeg hadde vært der). Overalt hvor jeg går møter jeg mennesker som ikke kjenner Jesus.

Hvordan kan jeg glemme alt dette?

Hvorfor trenger jeg  å finne det ut igjen og igjen? Jeg tror det er fordi jeg liker å glemme det. Lettere sånn. Da slipper jeg å gi så mye av meg selv. Da slipper jeg å tenke på de som ikke har mat og hus og hjem. Da slipper jeg å tenke på de som ikke har det håpet jeg har. Men hvordan kan jeg, med dette håpet om evig liv med Far i himmelen, glemme alt dette? Alt dette som min Far i himmelen definitivt bryr seg om.

I løpet av ti dager fikk jeg et lite innblikk i hvordan det er å bare kunne vise at du er kristen med måten du oppfører deg på, med måten du bryr om andre på, med måten du snakker til mennesker på. Det er ikke hemmelig at du er kristen, det er lov å fortelle hva du tror på i vanlige samtaler, men man har ikke et bedehus eller en kirke å invitere folk til. Man kan ikke be inn til alfa-kurs, bibeltimer og møteuke. Men man kan snakke med folk på butikken og man kan bli kjent med naboene sine.

Å feire jul  et sted ingen andre feirer jul var spesielt. Det minna meg på at vi er kalt til å fullføre et oppdrag. Det gjelder også der man må gå små skritt.

Denne artikkelen ble første gang publisert 23. januar 2012.

Ill.foto:  schinkerj på flickr

Siste fra hver kategori