I dag hører vi to ting nokså ofte:

1. «Du kan bli alt du vil!»
2. «Aksepter deg selv – du er bra nok som du er!»

Dette høres kanskje fint ut, men problemet er at disse utsagnene er opphav til mye skyld og skam.

1. «Du kan bli hva du vil»

Vår kultur sier at du kan (og burde!) bestemme over eget liv og gjøre det som gjør deg lykkelig. Det er ikke lenger en privilegert mulighet, men et slitsomt påbud som det forventes at vi skal leve etter.

Det er ekstremt slitsomt og stressende å høre at man har muligheten til alt. For når man ikke får til alt, så har man kun seg selv å takke. Man strekker ikke til.

Når vi skal skape oss selv og vår egen suksess og lykke, blir det et enormt krav til oss som enkeltpersoner. Hva hvis jeg ikke lykkes? Hva hvis jeg ikke gjør noe stort? Hva er da vitsen med at jeg er her?

Det er stor avstand mellom idealet man har og realiteten man opplever.

Dette fører til at mange unge konstant har dårlig samvittighet over mål som de ikke har fått realisert. Man merker at det er stor avstand mellom idealet man har og realiteten man opplever. Og man tenker at det kun er ens egen skyld.

Man vet at det ikke er mulig å gjøre alt, men man føler at det burde være mulig utfra det man hører om at vi har alle muligheter foran oss. Man tar ikke med i beregningen at vi er mennesker med begrensninger, og har konstant dårlig samvittighet over at man ikke gjør nok.

2. «Du er bra nok som du er!»

Parallelt med dette får vi høre at vi er bra nok som vi er. Slapp av, ikke stress! Du er god nok!

Selv om det er godt å få bekreftelse på at man er god nok som man er, blir dette bare enda en stein på byrden. Fordi nå får man dårlig samvittighet uansett hva man gjør:

Jeg står ovenfor et dilemma der jeg må velge mellom to samfunnsidealer.

Jeg får skyldfølelse hvis jeg prøver å perfeksjonere meg selv, for jeg vet at jeg burde akseptere meg selv. Men hvis jeg kun aksepterer meg selv, får jeg skyldfølelse fordi jeg vet at jeg kunne gjort mer for å få til det jeg har mulighet til å oppnå.

Jeg står ovenfor et dilemma der jeg må velge mellom to samfunnsidealer.

Fri fra bud og regler?

Mange som ikke tror på Gud tenker at dersom vi som samfunn kvittet oss med forestillingen om Gud, ville vi endelig bli fri fra bud og regler som man mener har bundet mennesker og gitt dem skyld og skam.

Vel, i dag i vårt sekulariserte (avkristnede) samfunn er det nye «bud» som har tatt over.

Nemlig at man skal skape sitt eget jeg, skape sin egen lykke, og at alle har muligheten til å bli noe stort.

Nye bud uten Gud

Når vi fjerner tanken om Gud, vil noe annet ta hans plass. Som samfunn har vi kanskje frigjort oss fra religioners bud og regler som tidligere påførte mange skam.

Men noe annet har kommet isteden og gitt oss skam – nye bud som ikke tar hensyn til om vi klarer å oppfylle det eller ikke, og som heller ikke gir noen løsning på problemet.

Det er kun i relasjon til Jesus at vi kan bli fri fra skyld og skam.

Løsningen

På samme måte som en struts ikke blir borte av å stikke hodet i sanda, blir ikke skyld og skam borte ved at vi lukker øynene våre for Gud.

Det er kun i relasjon til Jesus at vi kan bli fri fra skyld og skam. Vi kan akseptere oss selv – ikke på grunnlag av at vi er gode i oss selv eller får til alt – på grunnlag av at Jesus har tatt på seg skylden og skammen som vi i utgangspunktet har.

Og selv om vi kan jobbe for å oppnå ting, kan vi vite at vi har en plass her på jorda – og er ønsket og elsket av Gud – uansett hva vi får til eller ikke får til av mål og drømmer.

Vi trenger ikke være alene om å oppnå våre mål. Vi kan isteden være sammen med Gud for å oppnå hans mål for verden. Det er virkelig meningsfullt.