UP Tilbake
Så handlet det ikke om meg

Så handlet det ikke om meg

"Hva skal jeg gjøre?", ba jeg. Det ba jeg frem til jeg ble utslitt av alt jeg hadde gjort. Da innså jeg hvem det egentlig handler om.

Mitt Vitnesbyrd

Mitt vitnesbyrder spalten hvor ulike mennesker får fortelle om sitt forhold til Jesus, til glede og oppbyggelse for alle oss som leser iTro.

Har du et vitnesbyrd du vil dele med andre? Ta gjerne kontakt på iTro@nlm.no.

Jeg har vært heldig. Jeg har fått høre om Gud og Jesus hele livet. Jeg har fått være med på møter, leirer, barneklubber og ungdomsklubber – steder der det har blitt fortalt fra Bibelen og om Gud.

Og jeg tror på Gud og på at Bibelen er sann. Jeg tror at Gud er allmektig. At Gud er hellig og ikke tåler synd, det gale vi gjør er mot hans vilje. At Gud elsker alle mennesker og vil ha en relasjon – et vennskap med oss.

Jeg tror på at eneste muligheten var å sende Jesus ned hit, for at han kunne vinne over synden og dødsriket med sitt syndfrie liv. Og at når vi tror på det får vi rettet opp relasjonen og et evig liv med Gud.

Alle må få høre!

Så mitt vitnesbyrd, det handler egentlig ikke om meg. Det handler om Gud. Og hans gigantiske redningsaksjon for å redde hele menneskeheten fra evig fortapelse. Og i den redningsaksjonen, der satt han meg. Meg. Peter. Paulus. Ja, alle som har kommet til tro på Gud.

«Det handler om Gud»

Da vi sa ja til å tro på Jesus og fikk bli Guds barn, fikk vi befalingen om å gå ut å gjøre alle folkeslag til disipler. Alle må få høre om Jesus. Alle må få retta opp relasjonen med Gud igjen.

Hvordan?

Jeg tok virkelig dette på alvor. Jeg engasjerte meg alle steder jeg kunne – men jeg kom til kort. For hva hadde jeg å bidra med? Jeg kunne bake boller, men hvordan skjønner folk hvem Gud er gjennom det? Og jeg har bedt og bedt til Gud. Hvordan Gud? Hvordan skal jeg få dette til? Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

«Jeg kunne bake boller, men hvordan skjønner folk hvem Gud er gjennom det?»

«Hva skal jeg gjøre?» Det slo meg at jeg har bedt den bønnen mange, mange ganger, men så lå jeg plutselig et halvt år i senga fordi jeg hadde gjort så mye at jeg var blitt utslitt av det. Jeg hadde glemt et viktig aspekt. Det er GUDS redningsplan.

Hvorfor skal jeg streve så mye da? Hvorfor ber jeg ikke heller ”Gud, hvis du kan ha bruk for meg og livet mitt i dag, så gjør det”? Hvorfor gir jeg ikke Gud kontrollen? Og hvorfor gjør jeg ikke bønnen enda mer ærlig de dagene det virkelig ikke funker og ber ”Gud, jeg tror du finnes, men i dag veit jeg ikke helt. Men om du finnes og er der, så bruk meg der jeg trengs og vis meg til de folka du vil jeg skal møte”.

For Gud han ønsker jo ikke bare at alle andre skal bli frelst og at de skal ha en relasjon til han, men han ønsker å ha en relasjon med meg også.

På leir og hjemme – det er Guds fortjeneste!

Det rare er at de dagene hvor jeg innser det  og er ærlig med Gud, er de dagene han tar spillerom i mitt liv. Det er dagene jeg kommer til Gud, som jeg kommer til de andre vennene mine: med bekymringer, gleder og sorger, at han får det spillerommet. De dagene jeg går ned fra min høye hest og lar Gud få styre redningsaksjonen – det er de dagene hans lys får skinne igjennom.

Og plutselig svarer Gud på bønnen. Så klarer jeg å snakke om fotball med gutta på leir, eller møte et menneske som trenger hjelp akkurat den dagen, eller så løsner den andakten jeg har strevd med å skrive i to uker. Og det er ikke min fortjeneste. Det er Guds. For det er han som har utrustet meg til sin redningsaksjon med sin fulle rustning.

Privat

Siste fra hver kategori