Opp fra en dyp grop

Jeg har vokst opp på et sted med lite kristen aktivitet, men med foreldre som har fortalt meg hver dag at de er glade i meg og at jeg er et Guds barn. Selv om hjembyen min trenger tydelige kristne var jeg aldri en av dem som sto på barrikaden og proklamerte Jesus for enhver som var innen hørevidde.

Jeg leste i Bibelen og ba hver dag. Jeg gikk på en lokal ungdomsklubb og var veldig aktiv i leirarbeid, men jeg turte ikke å stå fram som kristen, og det føltes ikke godt. Jeg gledet meg til å komme meg vekk – til å være åpen om troen mi og finne et fellesskap hvor jeg kunne tjene.

Sakkosekken og kjeft

Det ble ikke lettere da jeg flyttet hjemmefra. Jeg gikk til slutt på veggen. En venninne jeg bodde med fikk meg heldigvis med på møter og sosiale ting innimellom. Men det jeg husker best fra det halvåret er hvor ofte jeg satt hele dager i sakkosekken, kledd i pysj og så på TV-serier. De gode vanene jeg hadde med bibellesning forsvant. Jeg syntes det var vanskelig å snakke med Gud, og flere ganger kjeftet jeg på Ham for at Han ikke var der sammen med meg.

Det neste halvåret bedret ting seg heldigvis. Likevel kom ikke de gode vanene tilbake. Livet føltes fortsatt vanskelig. Og Gud føltes ofte fjern.

Utad så det ikke ut som om jeg hadde det verre enn folk rundt meg. Var det jeg som forventet for mye og ikke klarte å takle livet? Eller satt også naboen hjemme og ropte til Gud om nåde, før han gikk på møte i menigheten og smilte som om ingenting var galt?

Slag og spark

I fjor høst ble jeg diagnostisert med klinisk depresjon. Gud kom ikke plutselig vandrende inn igjen i livet mitt med en sterkere tilstedeværelse enn tidligere. Allikvel klarer jeg etter hvert å se hvordan Han faktisk har vært tilstede hele tiden.

Mange kjenner til historien om fotsporene i sanden. Historien om hvordan en mann ser to sett med fotspor gjennom livet sitt fordi Gud gikk ved siden av ham. Og gjennom de vanskelige tidene i livet var det bare ett sett, siden Gud bar ham.

En tegning jeg så på nettet en dag viste en humoristisk versjon av denne historien: Gud sier “Ser du den gropa der borte? Det er der jeg måtte dra deg mens du sparket og slo rundt deg.” Jeg ler litt av det, men ser samtidig hvor beskrivende bildet faktisk er for mitt eget liv.

Han er der og venter

Dessverre er ikke kristenlivet bare en dans på roser, men Gud har heldigvis lovet at om vi kommer til Ham så skal Han gi oss hvile. Gud har aldri, og vil aldri, forlate meg. Han bærer meg når livet er tungt. Når jeg gråter av sinne fordi jeg tror at Han har forlatt meg, så drar Han meg videre. Hvis jeg er dum og går vekk fra Ham, så må jeg faktisk bare snu meg også står Han der og venter på meg.

“La ikke hjertet bli grepet av angst, men tro på Gud og tro på meg!” (Johannes 14, 1)

“For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.” (Romerne 8, 38-39)