En gang gikk jeg og lillesøsteren min langs en vei og lekte med noen steiner. Vi bestemte oss for å gå videre og lillesøsteren min kastet fra seg den siste steinen. Hun kastet den så høyt hun bare klarte og fortsatte å gå, med det uheldige resultatet at den landet i hodet hennes.

Hun hadde ingen andre å skylde på enn seg selv og det gikk heldigvis bra med henne. Avstanden fra dette til å begynne å snakke om steining på bibelsk tid er kanskje litt drøy, men heng med meg videre.

En overhengende anger

Hender det at du gjør eller sier dumme ting som blir hengende over deg i lang tid? Det skjer ofte med meg, og jeg tror ikke jeg er alene. Det kan være små ting, som at jeg misforstod det de andre snakket om, sa noe som ikke passet inn og fikk en ekkel følelse av å være dum.

Eller større ting, som at jeg føler jeg svikter meg selv og Gud når jeg snakker om frustrasjonen jeg føler mot den kollegaen, og innser etterpå at det egentlig er baksnakking. Store og små ting som jeg tenker på lenge etter de skjedde. Jeg tenker at de andre helt sikkert tenker på det hele tiden og jeg graver meg ned i de kjipe følelsene av alt jeg ikke får til. Det kan ødelegge en dag, kanskje et helt liv?

Kvinnen som skulle steines

De religiøse lederne dro en kvinne frem for Jesus. Hun var blitt avslørt for å ha sex med en hun ikke var gift med. Jeg tror hun følte seg mer skamfull enn vi kan forestille oss, der hun stod og ble offentlig uthengt og ventet på dommen. Loven sa nemlig at slike kvinner skulle steines.

Nå ville de religiøse lederne sette Jesus på prøve for å se om han ville skade kvinnen eller gå imot de hellige skriftene. Jesus overrasket alle. Han sa at den som var uten synd kunne kaste den første steinen. Alle gikk. Alle hadde sine egne ting som ikke var helt etter boka. Og Jesus viste at han ikke gjør forskjell på store eller små synder, og at vi ikke har noen rett til å dømme hverandre.

Jesus tilgav

Var faren over for kvinnen? Nei, den hadde aldri vært større. For Jesus var uten synd, og kunne derfor med rett kaste den første steinen. Men det er ikke det han gjør, fordi Jesus er kjærligheten og tilgivelsen selv. «Heller ikke jeg fordømmer deg.»

Tror du Jesus forventet at kvinnen skulle gå med bøyd hode resten av livet på grunn av det hun hadde gjort eller skammen det førte med seg? Avslutter han med å si: Går bort, flytt ut av byen til et sted ingen vet hva du har gjort? Eller: Du kan aldri bli et godt menneske igjen etter dette? Nei.

Hun kunne gå derfra med hevet hode. Fordi hun var tilgitt.

Han sier: «Gå bort, og synd ikke mer fra nå av.» Fritt oversatt: «Jeg fordømmer deg ikke, du er fri, ikke gjør noe vondt mot deg selv eller andre igjen. Jeg elsker deg.»

Hun kunne gå derfra med hevet hode. Fordi hun var tilgitt.

Vår egen verste steinkaster

Og her er vi tilbake til begynnelsen. For selv om vi hører og tror at Jesus tilgir oss, så lever vi ikke alltid som om det var sant. Ofte tror jeg vi kan være vår egen verste steinkaster – kanskje spesielt vi jenter.

Vi kan føle oss i skuddlinjen selv om de rundt oss ikke tenker på steiner en gang. Vi har liksom alltid noen steiner tilgjengelig bare i tilfelle. Og hvis ingen andre er der for å kaste de, så kaster vi litt stein på oss selv bare fordi vi føler vi fortjener det. Jeg snakker billedlig, men veien er heller ikke lang til alle de jenter og unge kvinner som gjør alvor av å skade seg selv eller utsette seg for smerte eller ubehag for å takle den skammen de lever med.

Gå med hevet hode

Å trykke seg selv ned for noe som er glemt og tilgitt er og en form for å gjøre seg selv vondt. Jesus sier det samme til alle oss. Jeg fordømmer deg ikke, du er fri, ikke gjør noe vondt mot deg selv eller andre igjen. Jeg elsker deg.

Det er ingen andre som har rett til å kaste stein på deg, så da trenger du ikke å gjøre det selv heller. Ikke grav deg ned i det du ikke får til eller det andre kanskje tenker om deg. Gi det til Jesus.

Så kan du gå derfra med hevet hode. Fordi du er tilgitt!