I’ve tried to pray, but it’s been hard
Found some words, but I lost my heart

Linjene over er hentet fra Jon Guerras sang Nazareth.

Han setter ord på en av bønnens mysterier. Det kan være nærmest umulig å finne de rette ordene, som får fram hva man bærer på eller bekymrer seg over.

Om man til slutt skulle finne noen ord, er det som om de likevel ikke dekker følelsen man sitter inne med. Ordene blir tomme. Hjertet og inderligheten forsvinner et sted på veien.

Lær oss å be

«Herre, lær oss å be», sa en av disiplene en gang til Jesus.

Hvordan svarte Jesus?

Med å fortelle at man først må takke for alt Gud har gjort? Med å understreke at man må be med innlevelse og avanserte ord?

Nei. Han lærte dem Fader vår.

Den svenske forkynneren Carl Olof Rosenius sa dette om bønnen Jesus lærte oss:

«Alt det et Guds barn sukker mest etter i sitt hjerte og kjenner på som sitt største behov, vil en finne her.»

Kan det virkelig stemme? For om det finnes én bønn det er lett å be på autopilot, uten å tenke stort over innholdet, er det jo nettopp Fader vår.

«Stans ved de dyrebare ordene Fader vår, og gå ikke videre i bønnen før du har spurt deg selv hva ordene betyr og om du virkelig er Guds barn», skriver Rosenius videre.

Det er virkelig store ord å tygge på. At vi får kalle Gud vår far, er mer enn en høflighetsfrase, og det er langt fra noen selvfølge. Nei, det er en gave!

Les også: Den verste synderen kan komme når som helst og motta nåde

Bønn uten ord

En av de mest kjente bøkene om bønn her til lands, er Fra bønnens verden av Ole Hallesby. Den ble gitt ut for snart hundre år siden, men har likevel mye godt å formidle til oss i dag.

Kanskje har du kjent at bønnene dine ikke er like flotte eller lange som andres. Ja, at de kan være både knotete og rotete.

Livet ellers er fullt av vurderinger, og man er vant til å måtte levere opp til en viss standard – for eksempel på skolen eller på jobben. Den samme tankegangen er det lett å dra med inn i bønnen:

«Og vi anser det nesten som en feil eller mangel ved vår bønn hvis den ikke er en sammenhengende tale med Gud.» (s. 91)

Hallesby skriver også om bønn uten ord. 

Slik vi kan sitte i stillhet blant gode venner, uten behovet for å holde praten i gang hele tida, slik kan vi også være sammen med Gud.

«Skulle jeg fortsette å be med ord, så ville jeg bare måtte gjenta det jeg har talt med ham om. Da kjennes det så vidunderlig godt å si til Gud: ‘Får jeg lov å sitte stille her hos deg, jeg har ikke mer å si deg, men jeg ville så gjerne få være her i din nærhet.’» (s. 140)

Når ordene ikke helt strekker til, kan du la hjertet tale gjennom stillheten. Gud vet hva det gjelder.